USAs krise er også en mediekrise

Utviklingen i amerikansk TV-journalistikk er et skrekkeksempel på hvordan medier kan bidra til polariseringen i samfunnet. Det både må og kan vi unngå i Norge.

Det amerikanske samfunnet er i dag mer splittet enn landet har vært siden Vietnam-krigen raste på 60- og 70-tallet. USAs ledende politikere - ikke minst den nylig avgåtte presidenten - har åpenbart et hovedansvar for den etter hvert så farlige situasjonen som har fått utvikle seg.

Men også den fjerde statsmakt må ta sin del av skylden for at samfunnslimet tilsynelatende er i ferd med å gå i oppløsning over there. For USAs krise er nemlig også en mediekrise. Og den startet lenge før Donald tok rulletrappen ned i Trump Tower og lanserte sitt presidentkandidatur.

Store amerikanske TV-medier har over tid beveget seg bort fra de journalistiske idealene om upartiskhet, bredde og meningsmangfold. I stedet har de åpent valgt side og dermed blitt brikker i den nådeløse kulturkampen som nå er i ferd med å rive samholdet i den store nasjonen i fillebiter.

Det pekes ofte på amerikanske høyreside-medier som verstingene når det gjelder å politisere journalistikken. Og visst både kan og bør Fox News, som nå for øvrig har falt i unåde hos deler av høyresiden som heller sverger til enda mer polariserte mediekanaler som Newsmax, kritiseres for det.

Men problemet er bare at det ikke står så mye bedre til på den andre siden heller. Hvis det hadde vært snakk om en norsk kanal ville den politiske dekningen til CNN stått i fare for å bli kontinuerlig felt av Pressens Faglige Utvalg. For i deres studioer skilles det tidvis lite mellom journalister og kilder. Og mellom reportasje og kommentar.

CNNs programlederne bidrar i studiodebattene med sine egne meninger som om de skulle være debattanter selv. Og mangelen på paneldeltagere som ikke deler kanalens egne politiske meninger, er skrikende.

Taperne er det amerikanske folk som har mistet de brede journalistiske møteplassene der ulike synspunkter kommer til orde og brytes mot hverandre.

Med andre ord, de går glipp av den prosessen som er så avgjørende i et levende demokrati. De ender opp i mediale ekkokamre der de egne meningene bekreftes.

Heldigvis står det grunnleggende bedre til i Norge. Her har vi brede etermedier som legger vekt på at et mangfold av meninger skal tillates. Men det er ingen selvfølge at det alltid vil forbli slik. Det finnes krefter også her i landet som vil innskrenke ytringsrommet og i praksis utestenge folk de ikke er enige med fra adgang til de brede fellesarenaene i det norske medielandskapet.

Vi så dette fenomenet igjen da Resetts Helge Lurås nylig var gjest i Fredrik Solvangs Debatten på NRK. Der debatterte han Trump i duell med Rødts stortingskandidat Mimir Kristjansson. Etter programmet har klagene på at Lurås fikk være med strømmet inn til NRK.

Men hvis en allmennfinansiert allmennkringkaster skal oppnå allmenn aksept, så krever det at også de alternative stemmene får slippe til. Det fortjener NRK ros og ikke ris for.

For det er jo nettopp denne brede deltagelsen som motvirker amerikanske tilstander på medieområdet.