Undertryktes nødskrik

«Jeg har så visst sett mitt folks nød i Egypt. Jeg har hørt deres klagerop over slavefogdene, og jeg vet hva de lider. Nå er jeg steget ned for å befri dem …» (2.Mos 3:7–8).

Israel var i dyp nød. Uten rettsvern. Undertrykt. Trakassert. Guttebarna deres ble drept. Piskeslagene sved hver eneste dag. De var slaver i Egypt.

Da talte Gud til Moses: «Jeg har så visst sett mitt folks nød i Egypt. Jeg har hørt deres klagerop over slavefogdene, og jeg vet hva de lider. Nå er jeg steget ned for å befri dem …» (2.Mos 3:7–8).

I dag skal vi merke oss to tema: 


1) Gud registrerer undertrykkelse og overgrep. Han ser nøden, hører klageropene, vet om lidelsen og søker å befri undertrykte. Gud er altså ikke likegyldig med jordisk nød. Han har selv lagt skapningen inn under «trelldom» (Rom 8:21), og det preger våre kår i syndens og dødens verden. Men han er samtidig barmhjertig, nådig og rik på miskunn. Israels senere historie vitner om det samme. Gud reiser seg opp imot sosial urett og utnyttelse av fattigfolk. Her er en grunnholdning som forplikter oss i vårt sosiale engasjement. 


2) Gud hadde en langsiktig plan med folket sitt – i samsvar med løftet til Abraham. Omsorgen for dem var også en omsorg for oss. Fra deres slekt skulle Messias komme. Og Abrahams velsignelse skulle ved ham bringes til folkeslagene.

Gud er trofast. Trofast i sin omsorg mot Israel og trofast mot sitt løfte til folkeslagene. Hans respons på nødskrikene i Egypt er verd å takke ham for.