Uansvarlige signaler

 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre signaliserer at Norge kan komme til å anerkjenne en palestinsk stat gjennom FN. Norge øker ikke sjansene for fred gjennom denne manøveren. Tvert imot bidrar regjeringen til å øke konfliktnivået.
Støres signaler er ikke uten betydning. Norges rolle i den så godt som havarerte Osloprosessen og Norges ledelse av giverlandsgruppen for palestinerne, gjør at møtet med Mahmoud Abbas har fått internasjonal oppmerksomhet.
Spørsmålet er hva Støre oppnår gjennom signalene han sender ut.
Før palestinernes president kom til Oslo, uttalte Støre at han ikke utelukker at Norge kan anerkjenne en palestinsk stat uten at det foreligger en forhandlingsløsning. Under møtet i Oslo gikk Norge enda lenger i å omfavne den palestinske staten da Støre og Abbas signerte en avtale som oppgraderer palestinerners representant i Norge til ambassadør. Støre utdypet deretter Norges holdning med å si at han støtter palestinernes rett til å be om anerkjennelse i FN, men at han ikke vil forplikte Norge før resolusjonsteksten foreligger.
Mye tyder på at palestinerne i løpet av høsten vil be FNs generalforsamling om å anerkjenne en palestinsk stat. Dette vil likevel ikke uten videre føre dem nærmere opprettelsen av en slik stat. Ett moment er at folkeretten er svært uklar når det gjelder hva som skal til for å opprette en stat. En avstemning i FNs generalforsamling, som bare har rådgivende funksjon, er uansett ikke nok.
Skal resolusjonen bli bindende, må den passere Sikkerhetsrådet, der den mest sansynlig blir blokkert av USA.
Uansett vil en palestinsk stat måtte utvikles i nært samarbeid med Israel.
Et stort flertall av det israelske folk, statsminister Benjamin Netanyahu inkludert, støtter opprettelsen av en palestinsk stat, men det er fremdeles stor uenighet mellom partene om hva denne statsdannelsen skal innebære. Derfor er veien videre nødt til å gå via forhandlingsbordet. Et forsøk på FN-diktat kan aldri skape fred mellom Israel og palestinerne.
Det palestinske FN-sporet er ikke bare bortkastet tid. Å gi palestinerne falske forhåpninger er dessuten direkte uansvarlig, fordi verdenssamfunnet heller burde få Abbas tilbake til forhandlingsbordet.
Skulle den palestinske staten få to tredels støtte i FNs generalforsamling, uanvhengig av hva som skjer i Sikkerhetsrådet, vil dette styrke palestinernes sak og legge et utålelig press på Israel. Det vil oppleves som at Abbas har tatt en omvei rundt Israel og involvert hele verdenssamfunnet i det som hovedsakelig er en sak Israel og palestinerne imellom. Dermed er situasjonen blitt så komplisert at konflikten kan bli totalt fastlåst.
Frps utenrikspolitiske talsmann, Morten Høglund, kaller møtet mellom Abbas og Støre for «spikeren i kista for Osloavtalen». Både han og KrFs utenrikspolitiske talsmann, Dagfinn Høybråten, mener at regjeringen nå har valgt side for palestinerne. Dermed har Norge mistet sin legitimitet som nøytral tilrettelegger for fredsforhandlinger.
At de norske signalene svekker utsiktene til fred, er svært alvorlig. At Støre samtidig svekker den rødgrønne regjeringens mulighet til å agere som fredsdue i Midtøsten, trenger ikke være så ille.