Tradisjonell luthersk lære mister innflytelse - til fordel for karismatisk troslære

Som vi ser er både gudsbildet og menneskesynet­ et helt annet hos Luther enn hos dagens trosforkynnere.

Lutherske menigheter sliter med rekrutteringen og med å beholde ungdommen i sine menigheter. Ungdommen utprøver stadig nye menigheter og nye bibelskoler som er kommet de siste årene.

Tilbudene er mange, og nye karismatiske menigheter og arrangement konkurrerer om ungdommenes oppmerksomhet. Nye menigheter og bibelskoler frister med «gylne» muligheter for «personlig utvikling og utrustning» som de tradisjonelle menighetene «ikke har».

DEBATT:To stammer – ett tre

Mange vil ha ungdommenes gunst, men til gjengjeld loves ungdommene «å komme inn i Guds plan» med sine liv. Ungdommene lokkes med ett sosialt og godt fellesskap hvor de skal finne venner for livet, og hvor de kan få en «tjeneste» for Gud i menigheten. Fokuset på nådegaver og helbredelse virker også forlokkende. Og ungdommene responderer: de konverterer fra bedehusene til nye karismatiske sammenhenger.

Lederne for bedehus og frikirker burde se med skepsis og bekymring på dette. Etter min mening virker lederne for de lutherske sammenhenger helt fraværende og totalt likegyldige til problemstillingen, og synes heller at dette er bare riktig «flott og bra». De synes å tolke fenomenet som vekst og vekkelse i norsk kristenliv. Men er det slik? Har vi vekst?

Statistikker og tall viser noe annet: Frafallet blant ungdom er mest sannsynlig større enn tidligere. Det er blant annet adskillig færre kristenruss å finne nå, i de senere årene. Selv om store stevner og arrangement som«Radiance», «Power and love» «Impact» og«Impuls», samler tusenvis av ungdommer, så vitner dette ikke om vekkelse, men tvert imot tror jeg virkeligheten er at det er færre kristne i en gjennomsnitts skoleklasse nå, enn det var for femti år siden.

Kristenfolket har alltid vært godtroende og naive. Vi er så positive til alt. Mye vi hører, tar vi ukritisk imot. Trosbevegelsen lære og form slik vi kjenner den her fra Skandinavia, medUlf Ekman ogÅge Åleskjær i spissen, har ikke holdt sine løfter om vekkelse og vekst. Titusener skulle bli frelst, ble det lovet fra talerstolene. Trosbevegelsen har nå blitt «veiet, og funnet for lett» Fruktene av trosbevegelsen står heller fram som tvilsomme: Makt og mental kontroll over medlemmer, økonomisk rot, hjernevask og eksempler på hor og konvertering til katolisisme og ateisme.

Det største problemet med trosbevegelsen, tror jeg, likevel, har vært «radikalisering». Medlemmene har blitt radikalisert gjennom den bombastiske undervisningsformen. En nidkjær og unyansert tro på vekkelse som ikke er realistisk. En fundamentalistisk tro på helbredelse som har skuffet mange. Opplevelser av den Hellige Ånd, falske profetier og nådegaver som aldri Gud sto bak. Dette er noe av fruktene av trosmenighetenes lære.

Mange av de nye menigheter og bibelskoler som har kommer de siste årene, vil ikke identifisere seg med trosmenighetene fra 80 tallet. De har forandret på navnene og titlene, og de har forandret på lovsangen. Nå er detHillsong, og en enda mer fengende og suggererende driv over lovsangen. Men i det læremessige er prinsippene de samme som i den tradisjonelle trosbevegelsen:

Læren om rettferdiggjørelse/synden. I trosforkynnelsen; Vi er rettferdige, med evne til å nesten aldri å synde. Synden er ikke lenger et problem. Ved Åndens fornyelse er du alltid i Guds ledelse og seirende. Stikk i strid med Luthers tonaturslære som sier: Vår vilje er absolutt bunden til synden. Vår natur er trellbunden ved arvesynden. Derfor synder vi jevnlig og daglig, og vi skal også bli syke og dø. Ånden virker, ja, men begrenset og mest til overbevisning om synd og dom. Daglig synd og nåde.

Læren om trosvandring/hverdagsliv. Trosforkynnerne lærer om å oppnå alle sine egne mål, vellykkethet, drømmer og visjoner i dette livet. Som også innebærer materiell rikdom, makt og fremgang på alle områder. Tilværelsen og livet fremstilles ofte som svart/hvitt – Gud eller satan. Ingen variabler imellom. Sykdom og fattigdom er fra satan. Luther lærer: Sorg over egen synd, og tilkortkommenhet i livet. Prøvelser, forfølgelser, nød og fattigdom hører med i dette livet. Igjen synd og nåde – daglig.

Læren om frelsen. Trosforkynnelsen lærer at å tro på Jesus er det sentrale, ta imot Jesus, da gjenfødes du og begynner ett nytt liv. Å angre eller forstå synden er ikke så viktig. Luthersk lære er mer krevende:. Lovens krav og bud skal virke fram syndserkjennelse og anger. Ikke bare for synderens egen synd, men synderen må bli åpenbart hele verdens arvesynd. Du frelses ikke fra dine personlige synder bare, men fra arvesynden. Du er hjelpeløst fortapt allerede i din fødsel. ikke dermed sagt at barnet går fortapt. Først etter denne prosessen kan du ta imot Jesus. Dette er også tradisjonell lære om lov/evangelium –jmf. Rosenius.

Læren om nådegavene. I trosforkynnelsen: Særdeles viktige. Tegn på åndsfylde og helliggjørelse. De fleste gaver gis til alle til enhver tid. Særlig til helbredelse og forbønn. Alle kan tale i tunger. Pastorer er spesielt salvet til å høre fra Gud. Herren taler direkte gjennom ånden. I lutherdommen: Nådegaver gis til den enkelte etter som det er gagnlig for Gud. Nådegavene er ikke så viktig, men heller Åndens frukter og Kjærlighetens nådegave, er større og viktigere.

Som vi ser er både gudsbildet og menneskesynet et helt annet hos Luther enn hos dagens trosforkynnere. Luthers teologi er ikke forenlig med trosforkynnelsen.

Derfor mener jeg at teologer som vedkjenner seg Luther, snart må innse hvor forskjellig dogmene er fra dagens trosforkynnere, og slutte å gjemme seg og skamme seg, slik det virker som de gjør. Ta et oppgjør for å kunne drifte bedehus og lutherske frikirker videre.