Tilståelser fra en kirkeleder

La oss bli dårligere på å prøve å bli kjent med de rette folka, si de "rette tingene" og å ta æren for det vi ikke bør ta æren for.

Jeg er fortsatt ung når det gjelder lederskap og erfaringer med dette. Likevel har jeg jobbet noen år og sett en del ting når det kommer til lederskap. Jeg har sett godt og dårlig lederskap med både gode og dårlige motiver bak. Jeg har erfart ledere som evner å be om unnskyldning, og ledere som tror at det å be om unnskyldning er det samme som å ha tapt.

Du ser ledere som gjør ting som en lett kunne ha delegert til andre, men som de velger å gjøre uten at noen ser det og uten å ta bilder som postes på sosiale medier under knaggene #servanthood, #tjenendelederskap, og #detdugjøridetskjulte. Du ser dem som blir venner med de riktige personene og plasserer seg tett opp til dem som sitter med den såkalte «makten».

Også i mitt eget lederskap ser jeg ting som jeg er usikker på om jeg liker. Jeg har tro på delegering, men gjør jeg det som trengs når det trengs? Er jeg villig til å gjøre jobben, vaske doen, moppe gulvene, og gå ut med søpla? Jeg merker nemlig at i det jeg har flere å delegere til, blir det altfor lett å fristes til å delegere bort ting jeg ikke liker å gjøre.

Jeg kan skylde på at jeg leder mange og at jeg trenger å bruke tiden min riktig. Å ja! Absolutt! Men det er et men her. Jeg velger faktisk noen ganger å la være å gjøre enkelte oppgaver - og får heller noen andre til å gjøre det - fordi jeg bare ikke gidder eller er lat.

Det som skulle gjøres synes ikke. Det er ikke «verdifullt» i min «viktige» jobb. Jeg tar meg stadig i å tenke «nei, det gidder jeg ikke», i stedet for å bruke de to (!) minuttene det egentlig tar å gå ut med søpla. Og det verste er at jeg har tid.

Nå tenker sikkert du flere ting, enten at det er viktig å delegere - «delegate or die» som de sier - eller at du hadde trodd bedre om meg. Og ja, begge deler er vel sant. Men jeg har i det siste kjent på frykten for at ledere som meg glemmer å gjøre de tingene vi faktisk har tid til, og som jo ikke hindrer oss i få gjort vårt «store og viktige» arbeid.

Kanskje vi trenger å være mer som Nehemja og se hva som trengs, og tjene der det trengs når det trengs. Det ene er faktisk ikke alltid så mye viktigere enn det andre, og vi bygger alle samme kirke, er alle en del av familien og vi får alle lov til å bidra.

Som Broder Lawrence sier i boken «Practicing the presence of God»: «Når vi vasker opp, gjør vi det med Jesus og for Jesus. Vi gjør det i hans nærhet».

Min frykt er at vi blir ledere som delegerer feil ting i stedet for å delegere det som kan gjøre at andre får skinne. Delegere det som gjør at andre får muligheter og som fører til at alle vinner.

Så min tilståelse er: Jeg har en del ting å jobbe med, en del ting å be om unnskyldning for og jeg har masse å lære. Det var enormt deilig å si det! Prøv det du også! La oss bli gode på å tjene, be om unnskyldning og å være ledere som likner på Jesus og løfter andre opp. Samtidig: La oss bli dårligere på å prøve å bli kjent med de rette folka, si de rette tingene og å ta æren for det vi ikke bør ta æren for.

Sandra Elen Bjørnø, ungdomspastor i Pinsekirken Tabernaklet, Bergen