Tilgivelse satte martyrens enke fri

Takoosh Hovsepian ble overveldet av hat da ektemannen ble drept. I dag vil enken etter Irans mest kjente martyr helst snakke om tilgivelse.

Det har snart gått 20 år siden den irans­ke pas­to­renHaik Hovse­pi­an ble drept. Enken og barna valg­te å tilgi draps­men­ne­ne. Det var ingen lett av­gjø­rel­se, men Ta­koo­sh er over­be­vist om at det var det enes­te rik­ti­ge å gjøre.

- Til­gi­vel­sen satte meg fri fra hatet og bit­ter­he­ten. Det hjalp meg å leve vi­de­re, sier hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi be­fin­ner ossÅpne Dø­rers ju­bi­le­ums­fest i Ven­ne­sla. Ta­koo­sh Hovse­pi­an og søn­nen Gil­bert skal snart få ordet. Men først vises et vi­deo­klipp fra Iran. Bil­der av glade men­nes­ker farer over skjer­men. Vi ser med­lem­me­ne i en hus­me­nig­het på båt­tur. Og vi ser pas­tor Haik, både på ta­ler­sto­len og hjem­me hos fa­mi­li­en. Barna er gans­ke små. Ta­koo­sh smi­ler lyk­ke­lig mot fo­to­gra­fen.

Mens pub­li­kum i Ven­ne­sla føl­ger med på den gri­pen­de vi­deo­en, sit­ter to per­soner og stir­rer ned i gul­vet. Ta­koo­sh og Gil­bert orker ikke å se. Min­ne­ne blir for over­vel­den­de. Det er for vondt å se ekte­man­nen og faren som de frem­de­les sav­ner så in­der­lig.

Når Gil­bert like etter­på får over­rakt en mik­ro­fon, kla­rer han ikke å snak­ke. Tå­re­ne ren­ner, og han må be møte­le­de­ren om tid til å ta seg inn igjen.

Der og da aner vi hvor vondt tapet av ekte­man­nen og faren var, og hvor mye det frem­de­les kos­ter dem å for­tel­le om det de har opp­levd.

Vi skri­ver 1994. Pas­tor Haik Hovse­pi­an har de siste årene fått et stort an­svar blant de krist­ne iIran. Han er blitt for­mann i Rådet for de pro­tes­tan­tis­ke pas­to­re­ne. Det føl­ger med ver­vet at han skal lage en årlig rap­port over brudd på re­li­gions­fri­he­ten. Når myn­dig­he­te­ne ber ham skri­ve under på et do­ku­ment som sier at krist­ne har full fri­het, nek­ter han. Dette fal­ler i dår­lig jord hos de re­li­giø­se og po­li­tis­ke le­der­ne.

Enda verre blir det når Haik nek­ter å slut­te å for­kyn­ne evan­ge­li­et for mus­li­mer. Det er også svært upo­pu­lært at han en­ga­sje­rer seg i en ver­dens­om­spen­nen­de kam­pan­je for å hind­re at den irans­ke pas­to­ren Mehdi Dibaj blir hen­ret­tet.

En dag i ja­nu­ar kys­ser Haik sin kone far­vel og set­ter kur­sen mot fly­plas­sen for å møte en venn. Det er det siste hun ser av ham.

Over en uke se­ne­re, søn­dag 30. ja­nu­ar rin­ger te­le­fo­nen hjem­me hos fa­mi­li­en Hovse­pi­an. Ta­koo­sh rek­ker te­le­fon­rø­ret til den elds­te søn­nen, Jo­seph. Det er fra po­li­ti­et. På po­liti­sta­sjo­nen får Jo­seph be­skjed om å kikke igjen­nom et album med bil­der av lem­les­te­de men­nes­ker. Han er usi­ge­lig let­tet når han ikke ser sin far på noen av bil­de­ne. Idet han er i ferd med å reise seg, leg­ger po­li­ti­et enda et bilde foran ham. Jo­seph kjen­ner igjen øyne­ne som har sett så kjær­lig på ham gjen­nom hele opp­veks­ten. Faren er død. Drept med flere dype kniv­stikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dagen får møte Ta­koo­sh og Gil­bert Hovse­pi­an i Ber­gen, noen dager før møtet i Ven­ne­sla. Kvel­den i for­vei­en har de delt his­to­ri­en sin på Åpne Dø­rers ju­bi­le­ums­møte i byen. Neste dag skal de vi­de­re til Stav­an­ger og der­etter til Ven­ne­sla.

Ta­koo­sh for­tel­ler om den tunge tiden etter at man­nen ble drept. Me­nig­he­ten i Te­he­ran tok seg godt av henne og de fire barna. I be­gyn­nel­sen var det all­tid noen hos henne, så hun skul­le slip­pe å være alene. Hun som all­tid hadde sagt at hjem­met skul­le være et lite pa­ra­dis, gjor­de sitt beste for at det frem­de­les skul­le opp­le­ves trygt og godt for barna. Men på inn­si­den kjem­pet hun en vold­som kamp. Hun gråt hver enes­te dag det førs­te året og var over­vel­det av hat og sinne mot de som hadde tatt man­nen fra henne. «Hvor­for?» spur­te hun Gud. «Hvor­for måtte dette skje med oss som har tjent deg så tro­fast?»

- Haik var slik en god mann for meg, og han var et for­bil­de for så mange, for­tel­ler hun stil­le. I boken «Skjult sorg, varig glede» for­tel­ler for­fat­te­ren An­ne­ke Com­pan­jen om det spe­si­el­le ek­te­ska­pet. Haik og Ta­koo­sh gif­tet seg da de var gans­ke unge. Da fa­mi­li­en hen­nes flyk­tet til USA, valg­te hun å bli hos ekte­man­nen i Iran. «Etter dette be­hand­let han henne som en dron­ning», skri­ver Com­pan­jen.

Gil­bert for­tel­ler his­to­ri­en fra en litt annen vin­kel. Han var 17 år da faren døde. Fa­mi­li­en syn­tes det så ut som han tak­let sor­gen bra, men den unge gut­ten holdt sor­gen for seg selv.

- Jeg prøv­de å holde hu­mø­ret oppe av hen­syn til de andre. Det er slik jeg er, for­kla­rer han.

Noen må­ne­der etter fa­rens død var han i kir­ken, men stakk seg unna på et rom i andre eta­sje for å være for seg selv. Da kom en liten jente og be­gyn­te å stil­le spørs­mål.

«Gil­bert, har du ingen far?» spur­te hun. «Nei, han er i him­me­len,» svar­te han. Da jenta stil­te det samme spørs­må­let to gan­ger til, ble han først ir­ri­tert, men så be­gyn­te han å gråte. «Nei, jeg har ingen far», sa han og bad om å få være i fred. «Gil­bert, duhar en far», sa jenta før hun for­svant.

- Først da gikk det opp for meg at jeg frem­de­les har en far. En him­melsk far, sier Gil­bert, som ikke hadde lagt merke til jenta i me­nig­he­ten tid­li­ge­re og aldri så henne igjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Året etter, mens sor­gen frem­de­les var alt­for fersk, måtte han inn til to års mi­li­tær­tje­nes­te. I mi­li­tæ­ret ble han tra­kas­sert på grunn av troen. Fem gan­ger ble han satt i feng­sel.

- Rik­tig­nok bare fire-fem dager hver gang, men det var for­fer­de­lig vans­ke­lig. Noen gan­ger ble jeg slått. Andre gan­ger nek­tet de andre fan­ge­ne å dele maten med meg. De mente at maten ble uren når jeg som var kris­ten spis­te med dem.

Både Gil­bert og Ta­koo­sh har gått en lang vei for å klare å tilgi, men de opp­le­ver at det var en nød­ven­dig vei å gå. For Ta­koo­sh be­gyn­te pro­ses­sen med en kvin­ne som ban­ket på døren. Kvin­nen min­net henne på Bi­be­lens opp­ford­ring om å be for de som for­føl­ger oss.

Ta­koo­sh rea­ger­te med for­fer­del­se. Hun orket ikke en gang tan­ken på å skul­le be for dem som drep­te man­nen, og enda mind­re tenke på å tilgi dem. Tvert imot ville hun at Gud skul­le straf­fe dem hardt. Li­ke­vel opp­lev­de hun at Gud talte til henne gjen­nom or­de­ne iMatt. 5,44: «Men jeg sier dere: Elsk deres fien­der, vel­sign dem som for­ban­ner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mis­hand­ler dere og for­føl­ger dere.»

- Jeg hadde jo lest disse or­de­ne før, til andre. Dette var førs­te gang jeg ble ut­ford­ret til å leve etter dem selv. Og jeg må være ærlig. Den førs­te tiden bad jeg bare med mun­nen og ikke med hjer­tet. Det gikk tid før jeg opp­rik­tig kunne si at jeg til­gav. Men etter hvert ble det let­te­re. Jeg kunne be fra bun­nen av hjer­tet og kjen­te at hatet for­svant.

Ta­koo­sh opp­le­ver at det skjed­de et mi­ra­kel. Hun be­skri­ver pro­ses­sen som «Guds uni­ver­si­tet». I dag kla­rer hun til og med å spøke med at hun har stu­dert så lenge og så hardt at hun minst har mas­ter­grad, ja, kan­skje til og med dok­tor­grad. Pro­ses­sen var li­ke­vel ingen spøk. Hun be­gyn­te med å for­sø­ke å tilgi. Neste trinn var enda vans­ke­li­ge­re å mest­re. Da opp­lev­de hun nem­lig at Gud også bad henne om å elske fien­de­ne sine.

«Gud, du ber om for mye», kla­get hun. Men litt etter litt kom hun til et punkt der hun fak­tisk klar­te det. Hun be­gyn­te å se de eks­tre­me mus­li­me­ne med Guds øyne: som men­nes­ker som treng­te frel­se.

- Så talte Gud til meg på nytt. Denne gan­gen bad han meg om å takke og prise ham for det som hadde skjedd. Jeg pro­te­ster­te. Hvor­dan kunne jeg takke? Hvor­dan kunne jeg lov­syn­ge, når jeg ikke kjen­te glede? Men også denne gan­gen tok jeg et valg om å være lydig. Jeg be­gyn­te å prise Gud med mun­nen, selv om hjer­tet ikke fulg­te med. Jeg tak­ket for alt mulig. For barna. For at vi hadde tak over hodet. For at vi var i live. Og igjen opp­lev­de jeg at Gud be­gyn­te å ar­bei­de med meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

- Jeg ble satt fri.

En annen lær­dom på Guds uni­ver­si­tet, var at hun kunne stole på Gud når hun følte seg ensom.

- Haik var ikke bare ekte­mann, han var venn og far og bror. Selv om me­nig­he­ten støt­tet meg, var det han som var hele min fa­mi­lie. Han etter­lot seg et stort tom­rom. Jeg sav­net ham så in­der­lig. I alle de si­tua­sjo­ne­ne der menn og koner kom sam­men, måtte jeg gå alene eller sam­men med et av barna. Det var for­fer­de­lig hardt. Men jeg opp­lev­de at Gud trøs­tet og fylte tom­rom­met.

Gil­bert for­tel­ler at sor­gen, sav­net og de vonde fø­lel­se­ne fort­satt kan dukke opp. Kan­skje spe­si­elt i for­bin­del­se med høy­ti­der når fa­mi­li­en er sam­let, eller ved store hen­del­ser, som da han fikk sitt førs­te barn. - At disse fø­lel­se­ne kom­mer, betyr ikke at vi ikke har til­gitt. Det betyr ikke at vi går rundt med åpne sår. Men selv arr kan verke inn­imel­lom, sier han.

- I slike si­tua­sjo­ner må jeg gi de vans­ke­li­ge fø­lel­se­ne over til Gud, sier Ta­koo­sh. - Til­gi­vel­se er ikke noe man gjør en gang for alle. Det er noe man må gjøre igjen og igjen, hver enes­te dag.

Ta­koo­sh for­tel­ler at hun er opp­rik­tig når hun i dag tak­ker Gud for lek­sen hun har lært.

- Gud satte meg fri, slik at jeg kan hjel­pe andre til å bli fri. Ikke minst kan jeg for­stå hvor­dan det er å være enke, sier hun.

Dét var en er­fa­ring hun snart skul­le komme til å dele med andre irans­ke pas­tor-ko­ner. Pas­tor Mehdi Dibaj ble over­ras­ken­de satt fri rett etter nytt­år i 1994, etter ni år i feng­sel. I juni samme år ble han fun­net myr­det i en park. Bare noen få dager se­ne­re ble pas­tor Tate­os Michae­li­an skutt og drept. Pas­tor Michae­li­an hadde etter­fulgt Haik som for­mann i Rådet for de pro­tes­tan­tis­ke pas­to­re­ne i Iran. I sep­tem­ber 1996 ble den irans­ke kir­ken rys­tet på nytt, da pas­tor Ra­van­bakhhsh Youse­fi ble fun­net hengt i et tre.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Ta­koo­sh fikk være til stor hjelp for en­ke­ne etter Michae­li­an og Youse­fi. Lenge ring­te Ta­koo­sh til Akh­tar Youse­fi hver dag klok­ken 15.

- Hun gråt og gråt, og jeg kunne for­stå hva hun gikk igjen­nom. Før kunne jeg bare si at jeg for­sto. Nå for­sto jeg vir­ke­lig.

Gil­bert for­tel­ler at han hatet både Iran og ira­ner­ne etter dra­pet på faren. Han slut­tet helt å be­sø­ke far­si-ta­len­de, irans­ke kir­ker og gikk bare i ar­mens­ke, siden fa­mi­li­en var ar­me­ne­re av opp­rin­nel­se.

- Men Gud kom med til­gi­vel­se og kjær­lig­het. I dag els­ker jeg ira­ner­ne mer enn ar­me­ner­ne, sier han.

I 1999 flyt­tet Ta­koo­sh og barna til USA. Her har de byg­get oppHovse­pi­an Mi­ni­stries som lager krist­ne TV-pro­gram­mer, mu­sikk og radio som de sen­der via sate­litt til Iran.

- Re­spon­sen har vært mye stør­re enn vi hadde våget å håpe. Vi har fått tu­se­ner av e-pos­ter. Mange er blitt krist­ne.

- Hva kan du si om si­tua­sjo­nen i Iran i dag?

- Media for­tel­ler om sterk for­føl­gel­se. Det er sant, men det er ikke hele sann­he­ten. Der skjer også mye flott. Det er vek­kel­se. Folk møter Jesus i vi­sjo­ner og drøm­mer. Mange blir hel­bre­det og mange blir krist­ne. De møtes ofte, i tette fel­les­skap, og de blir ut­ford­ret til å ta an­svar gans­ke snart etter at de er blitt krist­ne. Det er mye likt mel­lom det som skjed­de i Apost­le­nes gjer­nin­ger og det som i dag skjer i kir­ke­ne i Iran.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

- Uan­sett hvem jeg møter fra Iran, så bren­ner de for Her­ren. Kan­skje er de mer li­den­ska­pe­li­ge enn krist­ne i Ves­ten, fordi for­føl­gel­sen og pro­ble­me­ne tvin­ger dem til å klam­re seg til Her­ren?

DAGEN