Tilgivelse satte martyrens enke fri
Takoosh Hovsepian ble overveldet av hat da ektemannen ble drept. I dag vil enken etter Irans mest kjente martyr helst snakke om tilgivelse.
Det har snart gått 20 år siden den iranske pastorenHaik Hovsepian ble drept. Enken og barna valgte å tilgi drapsmennene. Det var ingen lett avgjørelse, men Takoosh er overbevist om at det var det eneste riktige å gjøre.
- Tilgivelsen satte meg fri fra hatet og bitterheten. Det hjalp meg å leve videre, sier hun.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vi befinner oss påÅpne Dørers jubileumsfest i Vennesla. Takoosh Hovsepian og sønnen Gilbert skal snart få ordet. Men først vises et videoklipp fra Iran. Bilder av glade mennesker farer over skjermen. Vi ser medlemmene i en husmenighet på båttur. Og vi ser pastor Haik, både på talerstolen og hjemme hos familien. Barna er ganske små. Takoosh smiler lykkelig mot fotografen.
Mens publikum i Vennesla følger med på den gripende videoen, sitter to personer og stirrer ned i gulvet. Takoosh og Gilbert orker ikke å se. Minnene blir for overveldende. Det er for vondt å se ektemannen og faren som de fremdeles savner så inderlig.
Når Gilbert like etterpå får overrakt en mikrofon, klarer han ikke å snakke. Tårene renner, og han må be møtelederen om tid til å ta seg inn igjen.
Der og da aner vi hvor vondt tapet av ektemannen og faren var, og hvor mye det fremdeles koster dem å fortelle om det de har opplevd.
Vi skriver 1994. Pastor Haik Hovsepian har de siste årene fått et stort ansvar blant de kristne iIran. Han er blitt formann i Rådet for de protestantiske pastorene. Det følger med vervet at han skal lage en årlig rapport over brudd på religionsfriheten. Når myndighetene ber ham skrive under på et dokument som sier at kristne har full frihet, nekter han. Dette faller i dårlig jord hos de religiøse og politiske lederne.
Enda verre blir det når Haik nekter å slutte å forkynne evangeliet for muslimer. Det er også svært upopulært at han engasjerer seg i en verdensomspennende kampanje for å hindre at den iranske pastoren Mehdi Dibaj blir henrettet.
En dag i januar kysser Haik sin kone farvel og setter kursen mot flyplassen for å møte en venn. Det er det siste hun ser av ham.
Over en uke senere, søndag 30. januar ringer telefonen hjemme hos familien Hovsepian. Takoosh rekker telefonrøret til den eldste sønnen, Joseph. Det er fra politiet. På politistasjonen får Joseph beskjed om å kikke igjennom et album med bilder av lemlestede mennesker. Han er usigelig lettet når han ikke ser sin far på noen av bildene. Idet han er i ferd med å reise seg, legger politiet enda et bilde foran ham. Joseph kjenner igjen øynene som har sett så kjærlig på ham gjennom hele oppveksten. Faren er død. Drept med flere dype knivstikk.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Dagen får møte Takoosh og Gilbert Hovsepian i Bergen, noen dager før møtet i Vennesla. Kvelden i forveien har de delt historien sin på Åpne Dørers jubileumsmøte i byen. Neste dag skal de videre til Stavanger og deretter til Vennesla.
Takoosh forteller om den tunge tiden etter at mannen ble drept. Menigheten i Teheran tok seg godt av henne og de fire barna. I begynnelsen var det alltid noen hos henne, så hun skulle slippe å være alene. Hun som alltid hadde sagt at hjemmet skulle være et lite paradis, gjorde sitt beste for at det fremdeles skulle oppleves trygt og godt for barna. Men på innsiden kjempet hun en voldsom kamp. Hun gråt hver eneste dag det første året og var overveldet av hat og sinne mot de som hadde tatt mannen fra henne. «Hvorfor?» spurte hun Gud. «Hvorfor måtte dette skje med oss som har tjent deg så trofast?»
- Haik var slik en god mann for meg, og han var et forbilde for så mange, forteller hun stille. I boken «Skjult sorg, varig glede» forteller forfatteren Anneke Companjen om det spesielle ekteskapet. Haik og Takoosh giftet seg da de var ganske unge. Da familien hennes flyktet til USA, valgte hun å bli hos ektemannen i Iran. «Etter dette behandlet han henne som en dronning», skriver Companjen.
Gilbert forteller historien fra en litt annen vinkel. Han var 17 år da faren døde. Familien syntes det så ut som han taklet sorgen bra, men den unge gutten holdt sorgen for seg selv.
- Jeg prøvde å holde humøret oppe av hensyn til de andre. Det er slik jeg er, forklarer han.
Noen måneder etter farens død var han i kirken, men stakk seg unna på et rom i andre etasje for å være for seg selv. Da kom en liten jente og begynte å stille spørsmål.
«Gilbert, har du ingen far?» spurte hun. «Nei, han er i himmelen,» svarte han. Da jenta stilte det samme spørsmålet to ganger til, ble han først irritert, men så begynte han å gråte. «Nei, jeg har ingen far», sa han og bad om å få være i fred. «Gilbert, duhar en far», sa jenta før hun forsvant.
- Først da gikk det opp for meg at jeg fremdeles har en far. En himmelsk far, sier Gilbert, som ikke hadde lagt merke til jenta i menigheten tidligere og aldri så henne igjen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Året etter, mens sorgen fremdeles var altfor fersk, måtte han inn til to års militærtjeneste. I militæret ble han trakassert på grunn av troen. Fem ganger ble han satt i fengsel.
- Riktignok bare fire-fem dager hver gang, men det var forferdelig vanskelig. Noen ganger ble jeg slått. Andre ganger nektet de andre fangene å dele maten med meg. De mente at maten ble uren når jeg som var kristen spiste med dem.
Både Gilbert og Takoosh har gått en lang vei for å klare å tilgi, men de opplever at det var en nødvendig vei å gå. For Takoosh begynte prosessen med en kvinne som banket på døren. Kvinnen minnet henne på Bibelens oppfordring om å be for de som forfølger oss.
Takoosh reagerte med forferdelse. Hun orket ikke en gang tanken på å skulle be for dem som drepte mannen, og enda mindre tenke på å tilgi dem. Tvert imot ville hun at Gud skulle straffe dem hardt. Likevel opplevde hun at Gud talte til henne gjennom ordene iMatt. 5,44: «Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere.»
- Jeg hadde jo lest disse ordene før, til andre. Dette var første gang jeg ble utfordret til å leve etter dem selv. Og jeg må være ærlig. Den første tiden bad jeg bare med munnen og ikke med hjertet. Det gikk tid før jeg oppriktig kunne si at jeg tilgav. Men etter hvert ble det lettere. Jeg kunne be fra bunnen av hjertet og kjente at hatet forsvant.
Takoosh opplever at det skjedde et mirakel. Hun beskriver prosessen som «Guds universitet». I dag klarer hun til og med å spøke med at hun har studert så lenge og så hardt at hun minst har mastergrad, ja, kanskje til og med doktorgrad. Prosessen var likevel ingen spøk. Hun begynte med å forsøke å tilgi. Neste trinn var enda vanskeligere å mestre. Da opplevde hun nemlig at Gud også bad henne om å elske fiendene sine.
«Gud, du ber om for mye», klaget hun. Men litt etter litt kom hun til et punkt der hun faktisk klarte det. Hun begynte å se de ekstreme muslimene med Guds øyne: som mennesker som trengte frelse.
- Så talte Gud til meg på nytt. Denne gangen bad han meg om å takke og prise ham for det som hadde skjedd. Jeg protesterte. Hvordan kunne jeg takke? Hvordan kunne jeg lovsynge, når jeg ikke kjente glede? Men også denne gangen tok jeg et valg om å være lydig. Jeg begynte å prise Gud med munnen, selv om hjertet ikke fulgte med. Jeg takket for alt mulig. For barna. For at vi hadde tak over hodet. For at vi var i live. Og igjen opplevde jeg at Gud begynte å arbeide med meg.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Jeg ble satt fri.
En annen lærdom på Guds universitet, var at hun kunne stole på Gud når hun følte seg ensom.
- Haik var ikke bare ektemann, han var venn og far og bror. Selv om menigheten støttet meg, var det han som var hele min familie. Han etterlot seg et stort tomrom. Jeg savnet ham så inderlig. I alle de situasjonene der menn og koner kom sammen, måtte jeg gå alene eller sammen med et av barna. Det var forferdelig hardt. Men jeg opplevde at Gud trøstet og fylte tomrommet.
Gilbert forteller at sorgen, savnet og de vonde følelsene fortsatt kan dukke opp. Kanskje spesielt i forbindelse med høytider når familien er samlet, eller ved store hendelser, som da han fikk sitt første barn. - At disse følelsene kommer, betyr ikke at vi ikke har tilgitt. Det betyr ikke at vi går rundt med åpne sår. Men selv arr kan verke innimellom, sier han.
- I slike situasjoner må jeg gi de vanskelige følelsene over til Gud, sier Takoosh. - Tilgivelse er ikke noe man gjør en gang for alle. Det er noe man må gjøre igjen og igjen, hver eneste dag.
Takoosh forteller at hun er oppriktig når hun i dag takker Gud for leksen hun har lært.
- Gud satte meg fri, slik at jeg kan hjelpe andre til å bli fri. Ikke minst kan jeg forstå hvordan det er å være enke, sier hun.
Dét var en erfaring hun snart skulle komme til å dele med andre iranske pastor-koner. Pastor Mehdi Dibaj ble overraskende satt fri rett etter nyttår i 1994, etter ni år i fengsel. I juni samme år ble han funnet myrdet i en park. Bare noen få dager senere ble pastor Tateos Michaelian skutt og drept. Pastor Michaelian hadde etterfulgt Haik som formann i Rådet for de protestantiske pastorene i Iran. I september 1996 ble den iranske kirken rystet på nytt, da pastor Ravanbakhhsh Yousefi ble funnet hengt i et tre.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Takoosh fikk være til stor hjelp for enkene etter Michaelian og Yousefi. Lenge ringte Takoosh til Akhtar Yousefi hver dag klokken 15.
- Hun gråt og gråt, og jeg kunne forstå hva hun gikk igjennom. Før kunne jeg bare si at jeg forsto. Nå forsto jeg virkelig.
Gilbert forteller at han hatet både Iran og iranerne etter drapet på faren. Han sluttet helt å besøke farsi-talende, iranske kirker og gikk bare i armenske, siden familien var armenere av opprinnelse.
- Men Gud kom med tilgivelse og kjærlighet. I dag elsker jeg iranerne mer enn armenerne, sier han.
I 1999 flyttet Takoosh og barna til USA. Her har de bygget oppHovsepian Ministries som lager kristne TV-programmer, musikk og radio som de sender via satelitt til Iran.
- Responsen har vært mye større enn vi hadde våget å håpe. Vi har fått tusener av e-poster. Mange er blitt kristne.
- Hva kan du si om situasjonen i Iran i dag?
- Media forteller om sterk forfølgelse. Det er sant, men det er ikke hele sannheten. Der skjer også mye flott. Det er vekkelse. Folk møter Jesus i visjoner og drømmer. Mange blir helbredet og mange blir kristne. De møtes ofte, i tette fellesskap, og de blir utfordret til å ta ansvar ganske snart etter at de er blitt kristne. Det er mye likt mellom det som skjedde i Apostlenes gjerninger og det som i dag skjer i kirkene i Iran.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Uansett hvem jeg møter fra Iran, så brenner de for Herren. Kanskje er de mer lidenskapelige enn kristne i Vesten, fordi forfølgelsen og problemene tvinger dem til å klamre seg til Herren?
DAGEN
