Tilbakeskuende profeti
Skapelsesberetningen har faktisk hatt stor betydning for opprinnelsen til naturvitenskapen.
Arne Taxt har i Dagen 3.6 en kritisk kommentar til min siste bok: «Derfor tror jeg». Jeg har vært bortreist, så jeg har ikke kunnet svare før nå.
Dessverre forstår jeg ikke helt hva Taxt vil med sin kritikk. Men han mener at det å kalle skapelsesfortellingene for «tilbakeskuende profeti» ikke er noen litterær sjanger. Så vidt jeg husker var det nettopp det professor Ivar P. Seierstad kalte disse fortellingene da jeg studerte på Menighetsfakultetet på slutten av 60-tallet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Den litterære sjanger er «åpenbaring». Det må det nødvendigvis være: Ingen mennesker var øyenvitner til skapelsens ulike faser. Jeg er ikke alene om å bruke dette begrepet, det er bare å google det, så finner man flere som beskriver skapelsesberetningen slik.
Jeg er enig med Taxt at ingen historisk eksegese kan motsi at skapelsesfortellingene klart vitner om at bibelens Gud er skaperen. Det er nettopp fortellingenes intensjon. Men det interessante er jo at denne åpenbaringen på mange måter faller sammen med det naturvitenskapen har kommet fram til når det gjelder rekkefølgen på jordens tilblivelse.
Skapelsesberetningen har faktisk hatt stor betydning for opprinnelsen til naturvitenskapen. Dette er grundig belyst av mange forskere, og en positiv vekselvirkning er nå grundig stadfestet i en rekke publikasjoner og fagbøker. Naturvitenskapen stammer fra samme grunntanke som skapelsesberetningen i vår Bibel.
Som C.S. Lewis sier: «Mennesket ble vitenskapelig fordi de forventet en lov i naturen, og de forventet en lov i naturen fordi de trodde på en lovgiver». Som kristne har vi like lite grunn til å skamme seg over skapelsesberetningen som over evangeliet.
Men å argumentere for at skapelsen skjedde i løpet av seks dager for 6000 år siden er etter min mening misforstått bibeltroskap. Den litterære sjanger er ikke historiefortelling i moderne forstand.
Til slutt vil jeg takke for at Taxt setter meg i samme bås som John Lennox og for hans forsiktige anbefaling av boken min: «Jeg anbefaler ingen å la være å lese de to bøkene av Lennox og Søvik.»
