Tid for å se til Afrika

En bambushytte med tak av palmeblader. Kvinner i fargerike klær i full utfoldelse og guddommelig begeistring. Lovsang som akkompagneres av bongotrommer.

Er det ikke slik vi ofte ser på en afrikansk menighet? Gjerne etterfulgt av «vi trenger å bli inspirert av den Kristus-begeistringen».

Nå er det på høy tid at vi realitetsorienterer oss. Afrika er i ferd med å bli selve motoren i internasjonal kristenhet.

I går skrev Dagen om at Enoch Adeboye kommer til Norge. Mannen er pastor i det som trolig er verdens største menighet. Anslag sier at han har menigheter i 140 ulike land, med opp mot fem millioner medlemmer.


Det virker for godt til å være sant, men det er hevet over enhver tvil at menigheten i Lagos samler ufattelig mennesker til tilbedelse hver eneste uke.

Mens vi hører om at kristne i Nigeria blir forfulgt for sin tro, samler Adeboye hundretusener til gudstjeneste i en annen del av landet.

I januar besøkte Dagen den norske avdelingen av menigheten Redeemed Christian Church of God, og møtte en menighet som vil vokse i Norge. Ikke for å være en innvandrermenighet, men en multietnisk menighet for nordmenn av alle slag.

Det er akkurat det som er drømmen til pastor Adeboye. Han vil ha en menighet i hvert land.


Det er nesten en gåte at en menighet kan vokse seg så stor over hele verden uten at vestlig kristenhet legger merke til det. Betyr det at det ikke er sant? Nei, det betyr nok heller at vi ikke følger godt nok med.

Selv her til lands vet vi at det aller meste som er av kirkevekst hos oss skjer som følge av innvandring, og internasjonalt vet vi at kirkene i den tredje verden er de som vokser mest av alle.

Det er selvsagt ikke uproblematisk at enkelte kirker får vokse seg store «i hemmelighet». Først av alt går resten av kristenheten glipp av inspirasjonen det er å se troens søstre lykkes med å vinne sjeler. Men de «nye» menighetene kan også gå glipp av den kunnskapen og erfaringen som de etablerte kirkesamfunnene har opparbeidet seg.


Samtidig som vi hører ryktene om store menigheter, hører vi også rykter om store afrikanske menigheter som mildt sagt kan kalles svermeriske.

Herlighetsforkynnelse som er langt utenfor bibelsk dekning, uforsvarlig eksorsisme og blanding av animisme og kristen tro er blant ryktene. Som alle kirker i Vesten trenger også afrikanske kirker og pastorer noen som kan «se dem over skulderen» for å rettlede. Den afrikanske kirken er ung sammenlignet med den europeiske, og det fører med seg veldig mye bra. Men det er noen utfordringer også.

Og la oss understreke: Vi har ingen holdepunkter for å hevde at RCCG praktiserer usunn kristendom, snarer tvert om.

Vår bønn er at asiatiske, amerikanske og europeiske menighetsnettverk og kirkesamfunn skal inkludere de afrikanske menighetsnettverkene og kirkesamfunnene på like vilkår.


Det er kanskje mye forlangt. Men vi kan begynne å åpne øynene for at Afrika ikke lenger bare er misjonsmark. Realiteten er trolig at mye av fremtidens motor i misjon og evangelisering vil ligge på nettopp dette kontinentet.

Det er derfor spennende å se hvor mange pastorer som tar turen til Folkets hus 29. mars. Vi håper det blir mer enn fullt i Oslo Kongressenter den dagen.