Teologi og fornuft

Hvor går grensen mellom det som formidles i teologien og det vi kan forstå med vår fornuft?

I siste artikkel spurte jeg om naturvitenskapen kan ta feil, svaret var ja. Vi må skille mellom naturvitenskap og teologi som vitenskapelige disipliner, ikke blande dem. På den andre siden (og det er det denne artikkelen omhandler) må vi passe oss for at vi ikke presser apologetikken for langt, den har sine begrensninger. Som vi skal se er det ikke alt som kan forklares.

Av alle superlativer Gud bruker for å beskrive seg selv i Bibelen er det et ord som peker seg ut; hellig (Jes. 6:3). Utover at Gud er hellig har han mange attributter. Fordi han er hellig er han rettferdig, fordi han er hellig viser han nåde, fordi han er hellig er han tålmodig mot oss, fordi han er hellig tåler han ikke synd. Ordet hellig betyr adskilt og har i all hovedsak vært grunnen for at jødene ikke har kunnet akseptere inkarnasjonen, Gud er hellig og er derfor adskilt fra menneske. Gud er ikke en del av det skapte, Gud er fra evighet og til evighet (Sal. 90). Dette er ikke til å fatte, men alternativet gjør fort at vi forstår at en skapergud er fra evighet av. Det blir fort mange problemer om Gud ikke er evig. Det er filosofisk sett mulig at Gud har vært fra evighet av selv om det er umulig for vår hjerne å begripe (et paradoks). Det gjør det ikke umulig, det viser bare at menneske har sine begrensninger. Når Moses spør Gud hvem han er svarer Gud: «Jeg er den jeg er». Det er ingen han kan sammenligne seg med, det finnes ikke noen andre måter Gud kan beskrive seg selv for Moses (2. Mos. 3:14).

Det blir ikke mindre komplisert om vi ser på skaperverket. En ting er å argumentere for at den beste forklaring på fininnstillingen av universet peker mot en skapergud. Å derimot gå fra det og til å se på Guds storhet som skapte dette, er et kvantesprang (her går en grense). Man blir bare stående igjen i undring og kan bare be den lille bønnen: Herre du er større enn jeg kan fatte og begripe, men jeg takker deg for at du er den du sier du er i ditt ord.

Å «verre» skal det bli om vi tar en titt på evangeliene. Det er mye som kan argumenteres for ved den historiske Jesus: Jesus fra Nasaret har levd, han døde på et kors, han ble lagt i en grav og graven var tom den tredje dagen. Skal vi derimot ta for oss selve forsoningen, blir ting langt mer komplisert (her går en grense). Ingen klarer helt å ta inn over seg hva konsekvensene av vår synd skulle vært i møte med Gud som rettferdighet, en evighet borte fra hans åsyn og nåde. Ingen er i stand til å ta inn over seg smerten Jesus tok på seg når Faderens vrede og forbannelse ble overøst Sønnen som et offer for vår synd (Hebr. 10:12). Vi blir igjen stående i undring, vi kan ikke fatte dette.

Det største mysteriet i Guds åpenbaring er kanskje det han gir oss gjennom sakramentene. At jeg faktisk ble født på ny i dåpen (Joh. 3:5 og 1. Pet. 3:21) og at jeg daglig kan komme til han gjennom nattverden (Joh. 6:54 og Apg. 2:42). Der får jeg fellesskap med ham og mottar hans tilgivelse når han gir seg selv med sitt legeme og blod. Fornuften strekker ikke til. Jeg må bare prise ham som gjør dette mulig. En ting er hva som gir mest mening ut fra Bibelen, men igjen er det et kvantesprang fra å sette sammen Bibelen til en helhetlig dogmatikk (her går en grense), til å faktisk forstå at det er mulig det som står der.

Til syvende og sist ender vi opp der vi startet. Gud er adskilt fra oss mennesker, han er høyt opphøyet og må nødvendigvis være det for å være Gud. Han må være større enn det han har skapt og er han større enn det han har skapt er han også større enn vår fatteevne.