Teolog på liv og død

Jacob Jervell er nok Norges mest utskjelte teolog, drapstruet og dømt til evig fortapelse. Dagen-redaktør Arthur Berg hudflettet ham flittig, men uten å skape nag.

Dette intervjuet er det siste Jakob Jervell gav til Dagen, og ble publisert som portrett i Dagen 4. oktober 2013.

Det er ingen bitter olding som tar imot i leiligheten på Majorstua, et steinkast fra Katarinahjemmet. Jervell kaster ikke stein, hverken på katolske nonner eller journalister.

For mange Dagen-lesere er han på feil side i troslandskapet, men Jervell er vennligheten selv og har nok flere venner enn fiender, tross mange stormer. Han overraskes over å bli portrettert i Dagen. Slikt skjedde aldri i redaktør Bergs tid. Jervell æres i disse dager med et boklig portrett, på Verbum. Publiseringen faller sammen med at han har sluttet med teologiske foredrag og heller ikke preker lenger.

Men taus er han ikke, om det i den videre offentlighet kan synes slik. Teologisk Fakultet ved Universitetet i Oslo, hans gamle arbeidsplass, har en stund hyllet ham med egne seminarer. Hans fredsommelige profil understrekes i det siste av disse. «Jervell-seminar 2013» trakk fulle hus på 88-årsdagen, 21. mai. Det handlet om «Kjærlighet» og refererte blant en del mer til det som på Blindern nok oftere kalles Vestbredden enn Judea og Samaria. Jervell selv innledet om å elske sine fiender.

Der er han kompetent. Motstandere har han jo hatt nok av.

Mye merket av fiendskap er han dog ikke, selv om han forstyrret kirkefreden i tre-fire tiår. Han kom tidlig med omstridte meninger om velkjent bibelsk stoff. Alt fra homofilt samliv til Jesu guddommelighet og jomfrufødselen til kvinnelige prester ga støy.

Han har klar stavangersk klang i røsten. Stavanger er i grunnen hjembyen. Fra han var syv til han ble 15, ble han sosialt og politisk bevisst her, i de harde 30-åra.

Faren Sverre Jervell var domprost og med i menighetspleien som hjalp fattige. Jacob ble blant ni søsken utvalgt som farens håndtlanger.

- Jeg ble sendt med konvolutter med penger til trengende i Stavangers slum og kom inn i de fattige stuene. Det preger fortsatt mitt politiske syn, sier den trofaste Arbeiderparti-velgeren.

De første barneåra bodde familien på Sankt Jørgens Hospital, blant Bergens spedalske. Også det skulle komme til å prege Jacob. At enkelte rundt ham manglet fingre og neser, var ikke noe å reagere på. En søster med Downs' syndrom bidro også til stor toleranse for annerledeshet.

Planen var aldri å bli teolog, langt mindre professor. Tidlig markerte han motstand mot overdreven skolegang og ble følgelig søndagsskolenekter.

- Jeg sa at det fikk holde med skole seks dager i uka. Søndag ville jeg ha fri. «Da går du i Domkirken», sa far. Det var greit, for gudstjenesten var ferdig til Viking spilte kamp, sier Jervell som ble supporter i 1930. På hans 80-årsdag sang hele Stavanger stadion bursdagssang for ham.

Faren ble så domprost i Hamar, en uke før krigsutbruddet, men ble avsatt av Quisling. Jacob ble kurér for motstandsbevegelsen. Da det ble for hett, dro 19-åringen til Andøya som ufaglært lærer.

Her skjedde noe retningsgivende.

- Jeg hadde bestemt meg for å studere litteraturhistorie, men på en av turene mine ut mot Nordishavet, fikk jeg en form for visjon, et slags syn. Jeg så inn i tilværelsen, og der var det liv. Jeg så noe jeg ikke visste eksisterte og fikk ikke fred for det. «Kan det ha noe med Gud å gjøre?», tenkte jeg.

Så ble det teologi likevel, umiddelbart etter krigen. Nå var det prest han ville bli.

Da studiet var over, ble han høyst motvillig holdt igjen. Professor Hans Nielsen Hauge Ording, oldebarn av Hans Nielsen Hauge, tilkalte unge Jervell og hadde et budskap:

- «Du skal få et stipend og studere videre i tre år». «Nei, jeg skal ikke det», svarte jeg, «for jeg har fått en stilling på Andøya». Ording så bare rolig på meg: «Nei, du skal nok ikke det, for jeg har Guds kall for deg, og det er du nødt til å følge».

Slik forsvant Jervell, uten akademiske karriereplaner, inn i vitenskapen. Fakultetet trengte forskere. Rollen ble hans, først etter tre års stipendiat, så i fem nye. Da var han på full vei mot doktorgrad og professorstatus. Teologien hadde tatt ham.

Norge fikk en anerkjent og omstridt teolog, her og internasjonalt.

Da Jervell i 1959 utla historien om Jesus som vekker Lasarus fra de døde, ble det oppstandelse.

- En liten tekstgjennomgåelse satte alt i gang. Fortellingen slutter med at Lasarus får alt det vonde i sin levetid. Fordi han var fattig og lidende, ble han tatt inn i gudsriket. Men det gikk rett og slett ikke i an, mente mange.

Vi foreslår at det går en linje fra spedalskehjemmet og vandringen med penger til de fattige til professorens Lasarus-utlegning. Jervell er ikke uenig.

- Jeg mener å ha påvist at én side av talen om Guds dom, fullstendig er falt bort. For oss betyr dom egentlig bare fordømmelse. I sin opprinnelige betydning innebærer den at dommeren gjenoppretter og skaffer den det gjelder, retten tilbake. Uten dette er det et stort perspektiv som faller bort, sier Jervell.

I 1962 kom boka «Den historiske Jesus», så striden om kvinnelige prester, helvetet og homofili. «En del sånne ting», kaller Jervell det og ramser opp arge motdebattanter som Carl Fredrik Wisløff og brødrene Aalen ved Menighetsfakultetet samt generalsekretærene i lutherske organisasjoner.

Jervell kom i skuddlinja hos Dagen-redaktør Berg, som regjerte i Sparebankgaten 4 i Bergen i 30 år fram til 1985, og selv var teolog samt offiser. Han kjempet hardt mot liberalteologien. Jervell fikk unngjelde.

- Men dere kom godt overens?

- Ja, jeg vet ikke hvor mange ledere Arthur spanderte på meg. De var krasse og klare. Han sparte aldri på kruttet. Men vi fant tonen. Vi var sammen i feltprestkorpset etter krigen. Han gikk alltid med revolver. Det var det ingen andre feltprester som gjorde. Senere ringte han meg en rekke ganger, og jeg var på hans kontor. En gang sa han: «Eg må ikkje uroast. No treng eg alle kreftene mine til dette». Det var rart, men vi hadde et slags hjertelig forhold. Han respekterte meg, men jeg tror aldri han forsto meg.

- Dagen er ikke den avisen som alltid har vært snillest mot Jacob, sufflerer fru Kari Jervell.

- Nei, men det gikk aldri på person, alltid på sak. Berg var redelig. Jeg likte ham, sier Jacob.

Verre var det med anonyme brev og oppringninger.

- Du ble sjikanert?

- Åja, ja. Jeg vet ikke om jeg kan referere det, men jeg er blitt dømt til evig fortapelse og har fått beskjed om at jeg egentlig er en dypt umoralsk person og ikke burde vært prest. Drapstrusler kom det også.

Jervell sa ja til homofilt samliv alt i 1972. Mer bråk ble det da han dro på forskerferd i bibelsk geografi med Oddvar Folkestad i NRK Radio og sa at Jesus neppe var født i Betlehem, men i Nasaret. Kringkastingssjef Elster vurderte å stanse programmene grunnet lytterstormen.

Komikeren Trond Kirkvaags Jervell-parodi av «Jacob Jævel» setter han imidlertid på plusskontoen.

- Jeg syntes det var morsomt. Det er da en ære å bli parodiert.

Jervell mener han ikke anses som liberal i et land som Tyskland, men at «liberal» har fått en spesiell klang i Norge.

- Men du er liberal når det gjelder homofili, kvinneprester og slikt?

- Det var liberalt før det ble akseptert, men det varte jo ikke så lenge.

- Har dine standpunkter likevel vunnet fram?

- Det har jeg aldri tenkt på. Men jeg har ganske stor tillit til mennesker, også de mest ekstremt konservative, at de vil si ja til noe de overbevises om. De vil gjøre det i stillhet. Det har jeg opplevd en rekke ganger.

Jervell sier Paulus er den Bibel-skikkelsen han er mest glad i.

- Men dere er ikke helt enige?

- Nei, men Paulus tålte jo uenighet. Ett sted sier han at jeg tror nå dette, og om dere tror noe annet, får dere gjøre det.

- Har du endret noen standpunkter; tok du noen gang feil?

- Det er klart jeg har gjort en del forskningsfeil. Og kanskje har jeg vært litt for krass i det offentlige rom. Men det har ikke noe med anger angående standpunktene å gjøre.

To ganger ble Jervell nominert bispenominert, først i Tunsberg, så i Nidaros. Men bisp ble han ikke. Hvorfor?

- Da statsråden spurte, svarte jeg at «Dette er ikke det jeg skal gjøre». Den ene grunnen var at det ville bety spetakkel og massevis av krangel. Jeg risikerte å leve i en teologisk debatt i årevis. Går du inn i det, har du familien med deg. Jeg spurte meg selv om jeg kunne pålegge dem dette. Svaret var nei.

- Er du lei for utfallet?

- Nei, jeg vet med meg selv at jeg handlet 100 prosent rett.

Når vi antyder at hans meningsmotstandere kanskje er enig på akkurat det punktet, ler han hjertelig.

Noen mister troen av teologiske studier. For Jervell har det vært omvendt.

- Uten forskningen vet jeg ikke om jeg hadde klart å holde fast på troen. Den har hjulpet meg enormt med gudsforestillingen.

- Alle vet at du er mer enn middels interessert i Viking. Ber du om at favorittlaget ditt skal vinne?

- Nei, akkurat det gjør jeg ikke, sier Jervell med ettertrykk. - Og jeg tok Einar Gelius fatt da han ba for Vålerenga.

Professoren skiller her skarpt mellom det himmelske og det mer jordnære. Dog ikke mer enn at han hevder det utvilsomt blir fotballkamper også i de høye himmelske saler:

- Ja, det vet jeg.

Dagen

Dette intervjuet er det siste Jakob Jervell gav til Dagen, og ble publisert som portrett i Dagen 4. oktober 2013.