Tanker ved Ariel Sharons bortgang
Ved Ariel Sharons død har en av den moderne staten Israels mistet en av sine mest fascinerende og omstridte personer.
I dekningen av den tidligere generalen og statsministerens bortgang fremstiller medier over hele verden Sharon som selve hauken over alle hauker. Han portretteres gjerne som en stridbar figur med et liv preget av krig og konflikt.
Det stemmer at Ariel Sharon var en kriger. Som soldat, offiser og senere som politiker spilte han en rolle i alle Israels kriger helt fra Uavhengighetskrigen i 1948 til han fikk slag for åtte år siden.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Guds løve
Hans innsats som general under Seksdagerskrigen i 1967 og Yom Kippur- krigen i 1973 har fortsatt ikonisk status i den jødiske staten. Sharons heltemot og krigsstrategiske evner gjorde at han fikk tilnavnet «Guds løve» i israelsk offentlighet.
Det er også riktig at Sharons politiske virke var preget av en rekke kontroverser. Den aller alvorligste hendelsen som knyttes til Sharons navn gjelder massakren i flyktningeleirene i Sabra og Shatila i Libanon i 1982. Daværende forsvarsminister Ariel Ariel ble den gangen beskyldt for å ikke ha gjort nok for å forhindre at libanesiske falangister drepte palestinere i leirene. Sharon nektet for å ha gjort noe galt, men måtte likevel fratre ministerposten sin.
Ariel Sharons gåtur på Tempelplassen i Jerusalem i 2000 er også omstridt. Kritikere hevder at den daværende statsministerkandidatens vandring var med på å utløse den palestinske opprøret som siden har blitt kalt den andre Intifadaen. Sharons forsvarere peker på at det var viktig både for ham og for det israelske samfunnet å vise at også jøder har rett til å besøke dette området.
Hauk for fred
Ariel Sharons liv stod definitivt i stor grad konfliktenes tegn. Det kan ingen nekte for. Men hvis man fremstiller Sharon som kun en stridens mann, gir det bare et delvis korrekt bilde.
For den angivelig så sterkt høyreorienterte Ariel Sharon gjorde noe som ingen av han sosialdemokratiske forgjengere og konkurrenter maktet. Han trakk de israelske styrkene ut av Gaza-stripen.
Det er interessant å merke seg at de to israelske statsministrene som i utgangspunktet har blitt oppfattet som mest kompromissløse, faktisk er de som har gjennomført de største militære tilbaketreningene. I 1978 trakk Menachem Begin svært overraskende ut de israelske styrkene fra Sinai-halvøya i bytte mot en fredsavtale med Egypt. Den første statsministeren fra israelsk høyreside klarte å skape fred med erkefienden på tross av sitt rykte som krigshisser.
Israels historie viser at det ikke er noen naturlov at de såkalte duene i politikken er bedre enn haukene til å skape fred. Erfaringen viser nærmest det stikk motsatte. De lederne som fryktes og respekteres av fienden, ser ut til å ha en fordel fremfor de som fremstår som i overkant ettergivende.
