Talmud, Torah og Mitsvot – for mye eller for lite?

At Jesus var/er jøde det må vi som tilhører Kirken, ikke glemme.

Mannen ved siden av meg i menigheten denne shabbatsmorgenen dultet til meg og visket: «Denne bønnen hopper jeg over, jeg vil ikke be den»!

Etter hva vi i Kirken vil kalle «Kyrie eleison-bønnen» eller oversatt fra hebraisk «Vår Far, barmhjertige Far, for alltid barmhjertig, forbarm deg over oss» følger i Siddueren, i den jødiske bønneboken, en oppfordring til å høre, lære og holde alle ordene i Talmud og Torah.

Jeg er i Jerusalems messianske synagoge denne lørdag formiddag. Denne messianske menigheten kaller seg «synagoge» og er nok den eneste i Israel av de messianske menighetene som kaller seg det. Mennene her bærer bønnesjal og har kippa på hodet, noen har også «tsitsit» eller bønneremmer hengende ned langs buksebeina. Torahskapet med skriftrullene preger frontskipet i synagogen.

Det blir sunget og lest fra Sidduren, bønneboken. Gudstjenestens høydepunkt er imidlertid når Torahskapet blir åpnet og Torahrullen blir båret rundt i rommet til sang og jubel. Og det er en ære for alt av hannkjønn å få lov til å komme fram for å lese fra skriftrullen.

Men det er ikke så mange i menigheten som er i stand til det, for teksten i rullen er uvokalisert. I trykte utgaver av den hebraiske Bibelen derimot er vokalene lagt til for å sikre riktig uttale.

Det er lite som skiller denne messianske synagogen fra en vanlig orthodoks synagoge. Og da den ortodokse rabbineren fra en synagoge litt lenger nede i gata kom på besøk for en stund siden, bemerket han bare to ting.

Han sa: «Det er bare to ting som er ‹galt› med dere. Det ene er at kvinner og menn sitter blandet under gudstjenesten. Dere har ikke noe galleri for kvinner. Og det andre er lesingen fra Det nye testamentet og alt dette Jesus-snakket.»

Bortsett fra det hadde naborabbineren lite å utsette på den messianske synagogen.

Hvorfor velger mange Jesus-troende jøder i Jerusalem å komme til denne synagogen? De tror fullt og fast på Yeshua som Israels Messias, men de mener likevel at det er viktig å bevare den jødiske identiteten.

En jøde som kommer inn i denne menigheten, skal føle seg hjemme og ikke som en fremmed, han skal kjenne seg igjen i sin jødiske kontekst, mener de. Som en av menighetens medlemmer som hadde gått i en annen messiansk menighet tidligere, uttrykte det: «He makes sense here – Jesus gir mening her. Han hører hjemme her!».

I denne menigheten trenger man ikke legge av seg sin jødiske kledning på synagogetrappen. Mange i denne menigheten går med kippa, holder de jødiske matforskriftene og svært mange av budene, «mitsvot». Mange andre Jesus-troende jøder vil være svært uenige i deres vektlegging av Torah, Talmud og Mitsvot. Hvor mye skal overholdes?

Her i denne synagogen mener de fleste at så mye som mulig skal overholdes, mens andre troende igjen vil frigjøre seg fra nesten alle bud og forskrifter, andre igjen finner en middelvei. Hva det vil si å være Jesustroende jøde i forhold til jødisk tradisjon er forsatt et hett tema innen den messianske bevegelsen.

Som ikke-jøde i en jødisk kontekst, synes jeg det er interessant å følge diskusjonen. Men så lenge Yeshua får stå i sentrum, er spørsmålene om hvor lite eller hvor mye sekundære. Men at Jesus var/er jøde det må vi som tilhører Kirken, ikke glemme.

Det er to store mirakler som utspiller seg for våre øyne i våre dager. Det ene er at det jødiske folket begynner å finne sin jødiske, bror og Messias, Yeshua. Det andre er at Kirken igjen etter århundrer med erstatningsteologi, har begynt å søke sine jødiske røtter.

Prekenen denne shabbaten i den messianske synagogen handlet nettopp om hvor viktig det er for folkeslagene å gjenoppdage sine jødiske røtter. Synagogen var stappfull denne shabbaten og i tillegg satt to turistgrupper fra henholdsvis Portugal og Brasil i underetasjen og fulgte gudstjenesten på storskjerm. Synagogen har nesten hver eneste lørdag besøk av grupper og enkeltindivider fra nasjonene som søker sine jødiske røtter.

Synagogens leder brukte et bilde under prekenen som fikk de fleste i synagogen til å humre litt, da han uttrykte seg slik: «Det er avgjørende og skjebnesvangert for Kirken å ikke kutte røttene til Jerusalem. Ellers blir det som kyllingsuppe uten kylling. Vi (jødene-jødedommen) er kyllingen.»

Jeg snakket med min sidekamerat under gudstjenesten på synagogekaffen etterpå. Han forklarte meg hvorfor han hadde hoppet over en linje i bønneboken. Han sa at han nettopp hadde lest i Talmud om hvordan Yeshua blir beskrevet der. Det var svært stygt, forklarte han meg. Dessuten motsier Talmud seg selv og plasserer Yeshua i feil århundre og ofte i feil kontekst.

Og det verste er, sa han, at de i Talmud kaller ham «Jeshu» – en kortformel for – «måtte hans navn bli visket ut». Mannen var religiøs med både kippa og bønnesjal, og jeg så smerten i øynene hans. Han elsket sin jødiske messias og sin jødiske tradisjon, men denne tradisjonen inneholdt også ting som han ikke kunne godta.

Jeg sa at jeg forsto ham godt og jeg mente at det ikke kunne gjøre så mye å hoppe over et vers i bønneboken. Det var tross alt en bønnebok og ikke Skriften selv. Og dessuten hopper menigheten selv over noen vers her og der i løpet av liturgien når innholdet ikke stemmer overens med troen. Når bønneboken for eksempel leser: «Det har ikke stått fram en leder som Moses i Israel …»

Dette verset hopper den messianske menigheten over. For det har fremstått en leder som Moses, en som er mye større enn Moses, hans navn er Yeshua. Det er dette underet, troen på Yeshua som Messias, som utspiller seg for våre øyne i våre dager her i Israel, om det enn foreløpig er i liten målestokk. Det andre underet som vi også erfarer mer og mer her, er Kirkens tilbakevending til sine jødiske røtter.

For å sitere Ben Gurion: «Man må være realist for å tro på undere» – for de skjer!