Takk og ettertanke på årets siste dag

Det ligger et alvor i et årsskifte. Vi ser bakover og reflekterer over året som har gått, med alt det førte med seg av gleder, sorger og ganske alminnelige hverdager. Og vi ser fremover med håp, forventninger om bedre tider og kanskje også et stikk av frykt.

«Guds godhet vil vi prise, vi kristne store, små», lyder en av nyttårssalmene i gamle Landstads salmebok. I 2021 er det 450 år siden den opprinnelige teksten ble skrevet av tyske Paul Eber, som sammen med Martin Luther ble regnet som en stor poet i samtiden.

«Guds godhet vil vi prise» er en takkesalme. «Med takk vi tenke på, hva han i år har givet, mat, drikke, kleder, livet, for store og for små», heter det i andre vers. Det er en påminning om å takke for de helt alminnelige tingene, fordi Gud er alle gode tings giver. «Hva annet har du enn det du har fått?» står det i 1. Korinterbrev i Bibelen. Det gjelder de små tingene, så vel som de virkelig store.

At Gud er den som opprettholder livet, kommer lett langt bak i bevisstheten til kristenfolket i trygge, gode Velstands-Norge. Selv den som bekjenner troen, kan komme til å lene seg mer på velferdsstaten eller egen dyktighet enn Gud Fader.

Slik sett ble det rystende koronaåret en vekker. I noen forvirrende dager i starten av pandemien, mens det ble hamstret dopapir og havregryn, var det mange som kjente usikkerhet for fremtiden. Tryggheten ble rokket. Livet ble plutselig mer sårbart.

For en trøst det da ligger i troen på at Gud ikke bare holder dette livet i sine hender, men også har åpnet veien hjem til seg for alle som tar imot Jesus Kristus som sin frelser. Derfor takkes det også for Guds faderhjerte, syndenes tilgivelse og frelsen i den nevnte salmen. Og det bes, i tillit til Guds godhet, om at han må gi et gledelig, fredelig og fruktbart år.

På årets siste dag kan vi ikke minst takke Gud for at vitenskapen var kommet så langt da korona-pandemien rammet, at vaksiner ble utviklet i rekordfart, slik at de første sprøytestikkene kunne settes allerede nå i romjulen.

Nyttårsaften er også en dag da det kan være naturlig å tenke gjennom hvordan vi forvaltet tiden i året som snart er omme. «Til ende året haster, min Gud har jeg det brugt?» lyder en annen av Landstad-salmene. Det er en ransakende tekst, skrevet av Jacob Johan Lund.

Det merkelige korona-året 2020 berørte også kristenlivet. Det ble satt maks-grense på antall i kirker og bedehus. Bibelgrupper ble satt på pause, konferanser avlyst og nattverd ble en sjeldenhet.

For mange var dette dypt frustrerende. Men hvor lett vi lot oss kommandere ut av kirkene og hjem i sofaen, kan også være en temperaturmåler for hvordan det står til i det åndelige livet. Har koronaåret gjort oss åndelig bedagelige? Har vi husket dem som lider nød, når vi ikke fikk en påminnelse gjennom ofringen i kirken?

Også «Til ende året haster» rommer takk, men den utfordrer samtidig til refleksjon, som et skriftespeil ved inngangen til et nytt år. Salmen kan være vel verd å lete frem igjen ved inngangen til 2021. Slik lyder tredje vers:

«Guds miskunhed har undet/ mig Livet, Fred og Sans/ Men har den mig og vundet/ Saa Hjertet kun blev hans?/ Og fulgte jeg ham efter/ Som bød at elske hver,/ Og bruktes mine Kræfter/ Til Gavn for Mennesker?