Ta av sekken

«Bare i håp til Gud er min sjel stille, min frelse kommer fra ham.» Salme 62.

Mange kjenner historien om husmannskona som hadde vært i bygda og handlet til jul. Hun strevde på hjemveien med en tung sekk. En hesteskyss kom forbi. Det var storbonden i bygda som spurte om hun ville sitte på. Hun takket ja, og etter en stund oppdaget bonden at hun satt med sekken på ryggen.

«Men Gurine­, du sitter jo med sekken på ­ryggen.» – Det var da snilt av deg å la meg få sitte på, men hesten skal slippe å dra på julehandelen min også, svarte hun. Vi smiler av denne gamle historien, men den har mye å lære oss.

Mange som vil være kristne og høre Jesus til, bærer selv på byrdene sine. Vi trenger og lengter alle etter hvile for kroppen, men mest av alt trenger vi hvile for sjelen. Jesus innbyr oss til å legge av oss byrdene og legge de over på ham, slik at vi kan få hvile.

Dypest sett er det synden vi skal få bekjenne og legge av oss. «Bare i håp til Gud er min sjel stille, min frelse kommer fra ham.» Salme 62.

Vi kan få takke sammen med Trygve Bjerkrheim: «Takk at du tok mine byrder, eit høgfjell av skuld og av skam. Du bar det på skuldrene dine, du skuldlause, sonoffer-lam.

Takk at du bar mine synder, betalte mi skyhøge skuld. Med blod frå ditt fullkomne hjarta, og ikkje med sylv eller gull.

So vil ved korset eg standa, med undring eg ser: Eg er fri! Eg skal ikkje døy, eg skal leva med Jesus til æveleg tid.»