Statsrådens privatpraktiserende politikk?

I et innlegg i Dagen onsdag denne uken velger Helseministeren å ikke svare på den kritikken han har fått i forbindelse med lovanvendelse og praksis for innføring av nye medisiner, men kommer i stedet med en lang forsvarstale for ett spesifikt preparat.

Stortinget har vedtatt prioriteringskriterier for innføring av nye medisiner. Et av kravene er at medisinen skal være kostnadseffektiv. Dette er nettopp for å kunne ha et regelverk som skal ivareta alle innbyggerne på en likeverdig måte og ikke gi noen grupper særbehandling. Helsevesenet er presset, og det er mange medisiner og behandlinger som man kunne skrevet varme forsvarstaler for.

Men i en presset økonomi har altså regjeringen valgt en modell der innføring av nye medisiner skal gjennom et stort regelverk og oppfylle mange betingelser før de kan få offentlig finansiering.

Ingen vet om det preparatet Bent Høie har skrevet en varm forsvarstale for, og som han har valgt å innvilge, oppfyller disse vilkårene. Dette fordi han ikke har stilt de samme kravene om metodevurdering til produsenten av dette legemidlet som det Stortinget har bestemt.

Produsenten av preparatet har hatt to år på seg til å levere inn tall, men har nok ikke hatt noe interesse av dette siden ministeren allerede har godkjent finansieringen og pengene renner inn. Det eneste vi vet om kostnadseffektiviteten er hva Høie tror.

Men det vi også vet er at de to første medisinene som nå har sluppet gjennom det svært trange nåløyet som dagens lovverk representerer, begge har fått avslag om finansiering fra Høie.

Det helseministeren velger å ikke si noe om, er hvorfor han ikke finner grunnlag for å gi pasienter som får sin hverdag og sitt liv ødelagt av migrene, og pasienter som kan tape flere tiår grunnet tidlig hjertedød, en tilgjengelig medisin som fyller alle de kravene som myndighetene selv har satt til kostnadseffektivitet.

Friske menn, derimot, får en gratis medisin som ikke har gått gjennom noen slik prosess som loven krever, med det formål å beskytte dem mot en potensiell smitte som kan oppstå gjennom de aktive valgene som disse mennene selv velger å ta.

De får også gratis helsesjekk hver tredje måned. Begrunnelsen for å få denne gratis helsesjekken i tillegg, er at aktiviteten som kan utledes av det å ta denne medisinen kan medføre økt spredning av kjønnssykdommer. Mange leger og helsearbeidere har stått fram og stilt et stort spørsmålstegn ved denne prioriteringen.

Dette er en særbehandling som syke personer ikke kan drømme om å kunne få. Og dette skjer i en tid der befolkningen generelt oppfordres til å ta et større ansvar for sin egen helse, og der mange ytelser til syke mennesker trappes ned.

Torstein Ulserød i Civita påpekte i en artikkel i Morgenbladet at denne saken etterlater et inntrykk av at det er mulig å bli tilgodesett med kostbare helsetiltak utenom normale prioriteringskriterier, dersom man er godt organisert og driver effektive kampanjer for sin sak.

Høies innlegg svarer ikke på noen av disse spørsmålene som er reist. Mange spør seg hva regjeringen mener om denne saken. Er lovverket om nye medisiner kastet ut av vinduet, og prioriteringene overlatt til helseministerens personlige vekting av hva som er viktig eller ikke viktig?