Statens religionspolitikk under lupen

I budsjettdebatten i Stortinget 9. desember 2009 varslet statsråd Anniken Huitfeldt (Ap) at regjeringen, i samsvar med Stortingets innstilling om stat/kirke-reformen, vil legge fram en sak om tros- og livssynspolitikken i dialog med tros- og livssynssamfunnene. Målet er å få til en samlet politikk på dette området.
Hun viste også til at Regjeringen mener det er viktig å bidra til dialog og samarbeid mellom tros- og livssynssamfunnene i Norge. Åpenhet og samtale fremmer gjensidig forståelse og bidrar til respekt for ulikhet og felles verdier som samfunnet vårt skal bygge på, i følge statsråden.
Med respekt å melde er dette selvfølgeligheter for ethvert oppgående menneske i en rettsstat. Det hadde vært oppsiktsvekkende om ikke regjeringen stilte seg bak det.
Men spørsmålet er hva så? Hva legger regjeringen i begrepet tros- og livssynspolitikk i en tid da staten ikke lenger skal være knyttet opp mot en spesiell trosretning og når det religionsnøytrale opphøyes som ideal i enhver sammenheng der verdigrunnlag skal diskuteres?
Er det regjeringens hensikt å sørge for at vi alle kan utøve vår tro uten hindringer av noe slag, eller er det slik at den ønsker at staten skal ha en viss kontroll med det som foregår? Og: Skal Den norske kirke behandles som et uavhengig trossamfunnet, på lik linje med for eksempel pinsevenner og muslimer, eller skal staten fortsatt ha en hånd på rattet?
Vi vet heller ikke i hvilken form regjeringen har tenkt å ta opp denne saken. Blir det som en melding til Stortinget der spørsmålet blir behandlet i full bredde og med stor grundighet, eller kommer det i form av en proposisjon med magrere prinsippiell tilnærming og forslag om enkelte lovendringer?
Som oftest blir slike prinsippielle saker varslet i Trontalen når regjeringen legger fram planene for arbeidet framover. Det gjorde ikke Stoltenberg-regjeringen i oktober. Det eneste den greide å si av kirkelig interesse var at den vil «legge til rette for og bidra økonomisk til et mangfold av religions- og livssynsutøvelse i Norge.», og at «Kirkeforliket skal følges opp.».
Skal vi sette forventningene etter det Stoltenberg II-regjeringen har gjort konkret i forhold til tros- og livssynsutøvelse så langt, er det ikke mye å glede seg til. For å få en løsning på puslespillet med statsrådsposter, partier og personer ble Den norske kirke plassert i et annet departement enn det øvrige norske kristenliv. Det minner ikke mye om statsråd Huitfeldts løfte om en samlet politikk på tros- og livssynsområdet.
Samme dag som uttalelsen falt i Stortinget, fikk Kristelig Folkepartis stortingsgruppe et skriftlig svar fra statsministeren på spørsmålet om hvorfor regjeringen har gjort denne delingen. Stoltenberg svarte at tros- og livssynsfeltet har mye felles med frivilligheten, at de fortsatt skal se politikkområdene i sammenheng og at departementene skal samarbeide nært.
Det er neppe egnet til å berolige hverken KrF eller andre som har spesiell interesse for norsk kristenliv. Så har da også KrF-leder Dagfinn Høybråten påpekt at det som kommer fra regjeringen kan være «alt og ingenting» og bebudet at partiet skal følge denne saken nøye.
Det er det all grunn til, og vi deler hans spenning i forhold til hva regjeringen vil legge fram.