Spenning mellom bibel og følelser

Jeg skriver denne spalten dagen etter at Kirkemøtet vedtok at Den norske kirke skal åpne opp for at mennesker av samme kjønn skal kunne inngå ekteskap i kirka.

Som lokal sokneprest har jeg bare i dag fått flere henvendelser fra folk som er glade og folk som er bekymra og oppgitt. Dette skaper sterke følelser. Jeg ser at gode kollegaer nå varsler sin utgang av kirken. Det er synd at ikke man har klart å være nok i forkant for å skape ordninger som gjør det levelig for alle.

Selv har jeg to tanker jeg synes er krevende å holde sammen.

For meg er Bibelen grunnlaget for kirken og kirkens lære. Etter mitt syn har det ikke blitt tilført dette temaet noen nye momenter siden en samlet lærenemd uttalte at det bibelske materialet avviser homofilt samliv. Denne forståelsen bør forplikte oss. I så måte er vedtaket som nå er gjort krevende.

Vi tolker alle Bibelen med våre erfaringer, men forsøkene på å avskrive de bibelske formaningene som utdaterte på grunn av andre omstendigheter har blitt historisk og eksegetisk tilbakevist på en ryddig og etterrettelig måte.

Så er det likevel ikke så enkelt. Som medmenneske er jeg glad for vedtaket som nå er fattet. Den smerte vi som kirke har satt mange mennesker i gjennom vår praksis har vært og er vond å leve med. Et forpliktende samliv er godt for alle, også mennesker som elsker en av samme kjønn.

Jeg er ikke tvil om oppriktigheten og dedikasjonen hos mange kristne homofile som ønsker å følge etter Jesus og samtidig leve sammen. Hvis jeg skulle følge mine egne tanker og følelser vil jeg virkelig unne alle dette. I så måte vil jeg si gratulerer til alle som nå føler at kirka har åpnet opp for dem.

Så er spørsmålet; hva blir konklusjonen? For meg og min tjeneste som prest, jeg vil nesten si dessverre, går Bibelen foran mine menneskelige tanker og følelser. Det står fast.

Likevel er jeg glad for at noen kommer til et annet syn og at kirka åpner for det. Da kan vi sammen være kirke for alle. Her ligger det en spenning. Det setter både fellesskapet og mine egne tanker under press.

Likevel både tror og håper jeg vi kan få dette til å fungere godt lokalt, i respekt for forskjellige overbevisninger, men forskjellige konklusjoner og praksiser.

Dette henger jo ikke sammen, tenker du kanskje? Nei, strengt logisk gjør det ikke det. Men kanskje det likevel er der det gode kompromisset for kirka finnes, at vi klarer å leve sammen med respekt for ulike syn.