Slik hjalp KrF staurbæreren Erna

Statsministeren fikk hjelp i bompengestriden av partiet som nå fremstår som regjeringssamarbeidets nye bestevenn, KrF.

Erna Solberg viste til slutt styrke og stilte ultimatum til sine regjeringspartnere. Og dermed var regjeringskrisen avlyst på noen korte timer mellom helgetacoen og sengetid på fredagskvelden.

Det er åpenbart svært krevende å lede en regjering med så sterke indre spenninger som i Solbergs kollegium. Norge har ikke hatt en regjering bestående av så mange partier siden Borten-regjeringen gikk av i 1971.

Daværende statsminister Per Borten er berømt for sitatet om at det å lede en slik regjering er som å bære staur. Det er ikke enkelt å holde sammen noe som så lett vil sprike.

Gjennom sin - i hvert fall til slutt - resolutte opptreden har Solberg vist at hun ikke bare besitter kraften til å samle på borgerlig side. Hun har også evnen til å få de borgelige til å henge sammen, også når det røyner på. Dette var den første store prøven etter regjeringsutvidelsen, og den bestod hun.

Men selv en dyktig staurbærer trenger hjelp. For hvis absolutt alle staurene spriker, så ender det slik det til slutt slik det gjorde for Per Borten. Staurlasset er ikke lenger mulig å holde sammen, og regjeringen går i indre oppløsning.

I denne konflikten hadde Erna Solberg god hjelp av at i hvert fall et av de andre samarbeidspartiene førte en konsekvent ikke-konfronterende linje. Sammen med Høyre har KrF representert den konstruktive kraften i kollegiet gjennom denne striden.

Med unntak av et utspill fra parlamentarisk leder Hans Fredrik Grøvan har KrFs ledelse hele veien avstått fra å si noe som kunne bidra til å forstørre krisen. I stedet har de holdt seg strengt til budskapet om at KrF skulle gjøre alt det de kunne for å holde regjeringen sammen.

KrF gikk ikke ut med støtte verken til Venstre eller Fremskrittspartiet og bidrog dermed til å isolere konflikten til et oppgjør mellom disse to partiene. Dermed kan det også se ut som det nye regimet i KrF har forlatt strategien som den tidligere partiledelsen hadde, med å alliere seg tett med Venstre i slike saker.

Men KrFs aller største bidraget til fortsatt borgerlig borgfred er nok det faktum at partiet ikke brukte denne anledningen til egne markeringer eller til å presse igjennom sine hjertesaker.

I stedet la Kjell Ingolf Ropstad hele veien vekt på at KrF hilste en sterkere kollektivsatsning velkommen samtidig som han også uttrykte forståelse for kravet om lavere bompengebelastning for folk flest. KrF fremstår med andre ord som en slags regjeringssamarbeidets positive bestevenn, og det tror vi faktisk partiet vil tjene på.

Det må også nevnes at Ropstad nok i tillegg har betydelig egeninteresse av å avverge regjeringskrise. En oppløsning av eller avskalling fra regjeringen Solberg kunne ført til ny uro i et parti som nå har begynt med å lege sårene etter det opprivende retningsvalget i fjor høst.

Partilederen ser nå at situasjonen både innad partiet og på meningsmålingene er i ferd med å bedre seg, og det vil han selvfølgelig ikke risikere å sette på spill.

Uansett: Erna Solberg setter nok betydelig pris på at KrFs hjelpende hånd med å stabilisere staurlasset denne gangen.