Slaveritekster som argument for full likestilling

I en kronikk i Dagen 8. november argumenterer Ketil Jensen for full likestilling mellom menn og kvinner i kristent arbeid ved å vise til hvordan kristne i dag forholder seg til slaveritekstene i Det nye testamente. Jeg ser gode grunner for å problematisere denne argumentasjonen.

Spørsmålet om menn og kvinners tjeneste i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) har vært mye diskutert. Jeg har stor respekt for at det er ulike syn i organisasjonen.

Noe uenighet handler om hvordan bibeltekstene skal forstås og fortolkes, men de fleste av oss vil også innrømme at det er krevende å anvende prinsippet om tjenestedeling på vår organisasjon. Derfor trenger vi å holde i gang en god og respektfull samtale om menn og kvinners tjeneste i NLM.

Det finnes ulike argumenter for å avvise at dagens kristne trenger å gjøre en viss forskjell på menn og kvinners tjeneste i kristent arbeid. I vår organisasjon er det få, så langt jeg vet, som har argumentert slik Ketil Jensen gjør. Nettopp derfor synes jeg det er både viktig og interessant å se nærmere på hans argumentasjon.

Ketil Jensen trekker frem tre tekster fra Det nye testamente som særlig brukes av NLM for å begrunne tjenestedeling, nemlig 1. Kor 11, 1-11 og 14, 34-35 og 1. Tim 2, 11-14. Han har rett i at dette er sentrale tekster. Likevel presenterer ikke Jensen en alternativ forståelse av disse tekstene. Isteden skriver han i all korthet: «Tekstene er ikke enkle å tolke».

Etter min mening er dette en vesentlig svakhet ved argumentasjonen hans. Selv om tekstene byr på visse utfordringer, mener jeg at de signaliserer en viss forskjell på menn og kvinners tjeneste i en kristen menighet. I 1 Tim 2,12-13 sier Paulus: «Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet. For Adam ble skapt først, deretter Eva».

Vi ser at Paulus her ber kvinner om ikke å opptre som lærer og være mannens herre. Begrunnelsen er forskjellen mellom mann og kvinne, en forskjell som går tilbake til hvordan Gud har skapt oss. Nettopp derfor er det vanskelig å hevde at oppfordringen fra Paulus er tidsbestemt og bare springer ut av en spesifikk kulturell situasjon.

Så kan uttrykket «opptre som lærer» forstås på ulikt vis (Bibelselskapets oversettelse bruker for øvrig formuleringen: «… å undervise eller bestemme over mannen»).

I NLM har vi sagt tydelig at denne teksten, på grunn av andre viktige tekster, ikke må brukes slik at kvinner blir hindret fra å vitne om sin tro og forkynne budskapet om Jesus. Og så konkluderer vi med at tekstens budskap også for vår tid er at bare menn – som er egnet til det – bør ha et særskilt læreansvar i en kristen menighet.

Jensen forsøker altså ikke å vise at NLM – og andre kristne som fastholder at kvinner ikke kan ha et særskilt hyrde- og læreansvar – forstår de mest sentrale tekstene på en gal måte. Isteden trekker han frem en rekke tekster.

Han viser til at kvinner var de første vitnene til oppstandelsen, at Paulus hadde kvinnelige medarbeidere og at Jesus talte med en samaritansk kvinne (Han påstår også at Jesus hadde kvinnelige disipler; det blir noe upresist i lys av at de tolv apostlene var menn).

Jeg mener også, i likhet med Jensen, at kvinner gis viktige oppgaver og stort ansvar i Bibelen. Derfor er det viktig at NLM har en struktur, en kultur og en teologi som gir kvinner anledning til å bruke hele seg i Guds rikes tjeneste.

Samtidig mener jeg at Jensen står i fare for å konstruere en motsetning i bibeltekstene: Vi kan være opptatt av at Gud vil bruke kvinners evner og nådegaver i den kristne menighet og samtidig mene at Bibelen forutsetter en viss tjenestedeling.

Jeg er glad for at Jensen skriver at Bibelen ikke «motsier seg selv», men jeg synes ikke argumentasjonen hans viser klart hvorfor han er overbevist om akkurat det.

Jensen er opptatt av å sammenligne tekster om kvinners tjeneste med tekster om slaveriet. Han mener at slaveri «i Bibelen [er] en fullt ut akseptert samfunnsordning». Og selv om ingen pålegges å holde slaver, velger både Peter og Paulus å oppfordre slaver til å «være lydige, underordne seg og vise troskap».

Likevel påpeker Jensen at kristne i dag betrakter slaveri som uetisk og mener det skyldes at «Bibelen har mer å si om saken enn det som kommer frem i de tekstene som direkte handler om slaver og slaveeiere.» Det samme må vi tenke om spørsmålet om menn og kvinners tjeneste.

Jeg synes sammenligningen er haltende. Det skyldes særlig det faktum at forskjellen mellom menn og kvinners tjeneste – samt underordning i ekteskapet – begrunnes med hvordan Gud har skapt oss.

Det er en rød tråd i Bibelen at Gud skapte menn og kvinner ulike, men noe tilsvarende sies aldri om forskjellen mellom slaver og herrer i Bibelen. Det er heller ikke lett å lese apostelens ord om mannen som kvinnes «hode» i 1 Kor 11,3 og Ef 5,23 som et tids- og kulturbestemt utsagn.

I tillegg er det viktig å få frem at Bibelen ikke noe sted fastslår at Gud ønsker slaveri. Derimot mener jeg at en rekke tekster sier at Gud har skapt menn og kvinner forskjellige slik at kjønnene kan utfylle hverandre.

Vi må nok leve med noe usikkerhet og uenighet om hva dette helt konkret skal bety for strukturen i en kristen menighet. Likevel mener jeg konklusjonen blir at Bibelen snakker om kjønnsforskjellene på en helt annen måte enn forskjellen mellom slaver og slaveeiere.

La meg til slutt trekke frem den setningen i Jensens kronikk som jeg stusset mest over. Han skriver: «Signalene om en ny holdning til slaveri har gjennom århundrene blitt utviklet og går adskillig lenger enn det som er nevnt i Bibelen».

Jeg synes en slik formulering i det minste er for ubeskyttet. Bør kristne gå «atskillig lenger» enn Bibelen i et eneste spørsmål? Det er jeg tvilende til. Derfor er jeg også skeptisk til påstanden om at «gjentatte episoder» i Bibelen angir en retning: «Kvinner settes fri fra samtidens begrensninger til en vidtrekkende tjeneste i Guds rike.»

Jeg er enig i at Bibelen setter kvinner fri til en vidtrekkende tjeneste i Guds rike! Men jeg er uenig i at dette innebærer et farvel til en tjenestedeling og til de tekstene som begrunner dette i Guds skapelse og henviser til Jesus som «hode».

Kort sagt mener jeg at vi ikke gode nok grunner for å sette til side alle de tekstene som understreker forskjellen på menn og kvinners tjeneste i hjem og menighet.

Istedenfor å lete etter en «retning» i Bibelen, som vi bruke for å gå «atskillig lenger» enn bibeltekstene legger opp til, mener jeg at idealet vårt må være å lytte til summen av Bibelens oppfordringer og formaninger.