Skal vi le eller gråte?

Kanskje begge deler.

Først leser vi at et kristent skolelag på Tonstad blir nektet å servere boller på sitt lagsmøte, for den gode bollelukten kunne friste svake sjeler til å gå og høre på en andakt mot sin vilje. Dette er bare å le av. Heldigvis har ledelsen tatt til fornuft.

Men så leser jeg i Dagen 4.5 at de kristne elevene på Møvig skole kun får arrangere møter hver tredje uke, at det kun annenhver gang, altså hver 6. uke, er tillatt med ekstern taler og det er totalforbud mot mat! Dette er til å gråte av.

Rektor begrunner dette med at det er viktig å unngå «segregerende opplegg. Vi ønsker å legge vekt på det som styrker fellesskapet», sier hun i et intervju i Fædrelandsvennen.

Tror hun for ramme alvor at skoleandakt hver uke vil skape splittelse? Tror hun at eksterne talere vil utøve en usunn påvirkning? Jeg tror tvert imot at andaktene ville bli bedre med eksterne talere og at de som går på andaktene vil gjøre miljøet på skolen enda bedre.

Jeg var skoleungdomsprest på Sørlandet på 70-tallet og hadde ansvar for ca. 25 skolelag fra Flekkefjord i vest til Gjerstad i øst og nord til Evje. Overalt var jeg velkommen til å ha skoletimer, til å tale på andakter i skoletiden og på lagsmøter om kvelden.

En rektor sa: «Du kan få så mange timer du vil i alle klassene, for etter at vi fikk dette livskraftige skolelaget har vi nesten ikke disiplinære problemer.»

Han var ingen kristen, men han var heller ikke en humanetiker som er redd for kristen påvirkning. Skolen skal jo være nøytral, hevder de. Er det nøytralt å nekte kristne å samles?

Mange skoler sliter med disiplinær problemer. Flere elever faller ut av skolen. Psykiske problemer øker blant de unge. Ungdomskriminaliteten øker i byene. Politiet er ofte maktesløse. Jeg tror ikke det er skolelagsungdommen som topper disse statistikkene.

Hva er det rektoren på Møvig egentlig er redd for? Er problemet lukten av kristenmanns blod?