Skaff deg svingdører!

Enkelte tider i livene våre preges av savn og tap. Det er ikke mulig, tror jeg, å ikke savne noen man elsket som har gått bort. Det er en opplevelse som kan være uendelig vakker dersom man tillater seg å vandre i dette ukjente terrenget, kjenne på savnet, i tillegg til takknemlighet for de tidene man hadde sammen.
For meg har dette å kjenne på tap å gjøre med at hver enkelt person er umistelig og uerstattelig. Noen sier at det er naturlig når eldre mennesker dør, mett av dage. Men adskillelsen døden innebærer blir aldri naturlig for meg; døden setter opp en vegg mellom meg og den som er borte slik at vi ikke får vært sammen eller snakket med hverandre. Det er uutholdelig og samtidig en erfaring som gjør det nødvendig å legge alt i Guds hender. Han har kontroll. Han har oversikt. Han har all makt. Han vil frelse oss i dette livet, og forløse oss fra dødens sting i det neste.
Barn sørger gjennom å gå inn og ut av sorgen. Det er naturlig for dem å leke og ha det kjempegøy sammen med venner, for så å trekke seg litt tilbake, bli tankefull og kjenne på smerten over det som er skjedd. Jeg tenker meg at de har svingdører som fører dem enkelt inn og ut av sorgens rom i deres indre. De kommer ut for å «puste» og går inn når de er klar for å takle denne delen av sin virkelighet igjen.
Blir vi som barn igjen, får vi se Guds rike. Å kjenne på sorg er naturlig, men det er ikke naturlig å preges av tungsinn og motløshet. I sorg som bearbeides bor det et sterkt håp om framtiden, for vissheten om at vi snart skal sees igjen, ligger der som en altoverskyggende sannhet. Når vi griper dette, kan vi både kjenne på tapet og i neste øyeblikk glede oss over at vi skal møtes igjen. Da blir vi som barn, som har svingdører installert!
Det er greit å nyte av livet midt i en sorgprosess. Det er greit å være lei seg også. Det viktigste er at man både kommer seg inn og ut av sorgens rom, og bruker slike faser til å fordypes som menneske. Da kan all trøsts Gud vende tapet til noe godt for deg og dine.
Linda Haukland