Ser på fuglene for å lære om misjon
Duen har flere karaktertrekk som misjonsprofessor Tormod Engelsviken mener også bør prege den kristne kirke når den lever ut misjonsoppdraget.
«Skjære eller due?» var overskriften da Engelsviken nylig holdt avskjedsforelesning ved Menighetsfakultetet i Oslo, der han har vært ansatt i 34 år. Temaet var misjonens rolle og egenart. Han påpekte at misjonsvitenskapen er kjent for å benytte mange hjelpevitenskaper og benyttet anledningen til å introdusere en ny: ornitologien. Det mener han det er bibelsk dekning for, siden Jesus i Bergprekenen befaler å «se på fuglene under himmelen».
- Jesus vektlegger fuglenes bekymringsløse liv, men vi vil fremheve noen andre kjennetegn ved to typer fugler, nemlig skjærer og duer, sa Engelsviken.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Intelligent dyr
Professoren understreker at han gjorde dette med et glimt i øyet, men samtidig i alvor for å ha et illustrerende utgangspunkt for å drøfte noen perspektiver på misjon og misjonvitenskap.
- Skjæra er en fugl som er utbredt over store deler av verden, men er likevel geografisk begrenset til den nordlige halvkule. Den er kjent for å samle og om nødvendig stjele for å bygge seg et stort reir med tak og med inngang fra siden, sa Engelsviken. Han påpekte også at skjæra også er blant de mest intelligente av dyrene og blant annet kan gjenkjenne seg selv i et speil, for eksempel ved å oppdage flekker den ellers ikke ville sett og fjerne dem.
- Den har altså selvbevissthet og evne til å reflektere. Skjærepar er kjent for trofasthet og å holde sammen livet ut, påpekte Engelsviken.
Over hele kloden
Til forskjell fra skjæra finnes duen overalt på kloden.
- Den er fellesskapsorientert og kan opptre i store flokker. Den største flokken som er målt, hadde over to milliarder enkeltindivider, omtrent like mange som det totale antall kristne i verden, sa Engelsviken.
Han minnet om at duene er kjent som budbringere.
- Flere duer er høyt dekorert for sin budbringertjeneste i krig og har reddet tusener. Noen av disse er utstoppet og utstilt på museer. Navnet til misjonærprofeten Jona som ble sendt med Guds budskap til byen Ninive, betyr due. Duene er sett på som symbol på kjærlighet - spesielt turtelduer - på uskyld og fred og på Den Hellige Ånd. Duer blir tradisjonelt betraktet som rene, uskyldige og troskyldige.
Driver eller er?
Misjonsvitenskapen er blitt beskyldt for å være en skjære på den måten at den samler og stjeler fra andre teologiske disiplinene. Engelsviken erkjente at den er yngst av disse disiplinene, med bare drøyt hundre års historie. Han mener likevel at nettopp samlermentaliteten er en av grunnen til at den bør ha en selvstendig posisjon. Det er nødvendig å arbeide bredt med oppdraget om å formidle evangeliet om Jesus Kristus til stadig nye mennesker og folkeslag.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Misjon er ikke en av mange ting kirken gjør eller bør gjøre, men beskriver kirkens vesen som sendt av Gud til verden med frelsens evangelium, sa Engelsviken.
Han mener det ikke egentlig er riktig å si at kirken driver misjon. Mer treffende er det å si at kirken er misjon, og dette oppdraget er gitt av Gud selv.
- Når kirken er sendt til verden, innebærer det at hver enkelt kristen og kirken som fellesskap er sendt. Det betyr at alt kirken gjør, på en eller annen måte står i misjonens tjeneste, selv der hvor det den gjør, ikke direkte sikter mot omvendelse og tro eller skjer på en grenseoverskridende måte, sa han.
Glemt glede
Egenarten til misjonen finner Engelsviken i Paulus´ ord i Romerbrevet om målet for dette oppdraget: At mennesker skal bli frelst for tid og evighet. Det skjer når de tar imot forkynnelsen av evangeliet i tro.
- Misjon er å bære godt budskap, et gledesbudskap, fordi det er budskap om frelse. Denne gledesdimensjonen blir ofte glemt, når vi noen ganger taler om lydighet mot misjonskallet som en tung plikt eller byrde, sa Engelsviken.
Han poengterte at utsendelsen kan ta mange former.
- Den behøver ikke handle om den profesjonelle misjonæren som krysser nasjonale og kulturelle grenser med evangeliet. Den kan like gjerne ta form av enkeltkristnes vitnesbyrd overfor mennesker i sitt eget nærmiljø, mennesker som ikke har hørt evangeliet eller kommet til tro på det, sa professoren.
Han ser det som kirkens hovedoppgave i denne vide betydningen å sende ut mennesker som på ulike måter formidler evangeliet «i ord og gjerning» der Jesus ikke er kjent eller tatt imot.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Savner «misjonærembete»
Selv om alle kristne er kalt til vitnetjeneste, framholdt han at noen opplever et spesielt kall eller utrustning til misjonær- eller evangelisttjeneste.
- Da reiser spørsmålet seg om hvordan kirken har forvaltet denne tjenesten og disse nådegavene. Det gjorde inntrykk på meg da jeg hørte at den lutherske kirke i Brasil hadde fire offisielle tjenester: prest, diakon, kateket - og misjonær, sa Engelsviken.
Til sammenlikning har Den norske kirke prest, diakon, kateket og kantor. Uten å si noe galt om disse, mener han misjonæren eller evangelisten mangler.
- Siden Hans Nielsen Hauges tid for over 200 år siden har evangelistens tjeneste vært levende i vårt land, oftest ivaretatt av frivillige misjonsorganisasjoner og frikirker. Men antallet mennesker i denne tjenesten har gått sterkt tilbake i senere år. Min utfordring er at det skjer en oppvurdering av denne tjenesten, og at mennesker med nådegaver og utrustning til en slik tjeneste, kalles og utsendes - om det er til fjerne land og kulturer eller om det er til våre egne nærmiljø som kan være like kulturelt og religiøst pluralistiske som noen fjern misjonsmark, sa Engelsviken.
Frelse eller fortapelse
Duen blir ofte brukt som et symbol på fred. Engelsviken registrerer at forsoning har vært et hovedtema i misjonstenkningen de siste årene, både teoretisk og praktisk.
- Det er blitt vanlig å tale om forsoning i tre dimensjoner; forsoning mellom mennesker og Gud, forsoning mellom mennesker og forsoning av hele verden, påpekte han.
Evangelikale kristne har tradisjonelt lagt størst vekt på forsoning med Gud. I et av de viktigste grunnlagsdokumentene for den evangelikale misjonsbevegelsen, Cape Town-erklæringen fra 2010, synes Engelsviken likevel at man har maktet å utvide perspektivet og samtidig fastholde menneskets gudsforhold som helt avgjørende. Uten forsoningen i Jesus Kristus, er mennesket fortapt, poengteres det.
- Likesom Lausannepakten fastholder altså Cape Town-erklæringen fortapelsen både som en nåtidig og endelig mulighet og avviser dermed universalismen som hevder at alle til slutt blir frelst. Men det spekuleres ikke i hva fortapelsen innebærer mer konkret. Samtidig vektlegges syndens følger for alle sider ved mennesket, for det menneskelige samfunn og for skaperverket som helhet. Dermed blir evangeliet, med vekt på forsoningen, et svar på syndens problem og på alle dens følger, sa han.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Inkludert i forsoningsverket
Selv om Kristi død og oppstandelse representerer en fullført forsoning i den betydning at årsaken til konflikten mellom Gud og mennesker er fjernet en gang for alle, understreket Engelsviken at forsoning fremdeles er en prosess som fortsetter ned gjennom historien i kirkens misjon. Misjon blir av Paulus også omtalt som «forsoningens tjeneste», noe som forutsetter at mennesker som ikke har hørt evangeliet eller tatt imot det i tro, ennå ikke er forsont med Gud.
- De er faktisk avhengige av kirkens formidling av evangeliet. Kirkens misjon er derfor i denne forstand inkludert i Guds forsoningsverk, sa han.
Dette innebærer i neste omgang at menneskers forsoning med Gud ikke kan skilles fra deres forsoning med hverandre.
- Forholdet mellom jøder og hedninger i kirken er et klassisk eksempel på hvordan religiøse og etniske konflikter overvinnes når mennesker blir forsont med Gud. Det er umulig å opprettholde fiendskapet mellom mennesker som er gjort til ett ved Kristi død på korset, sa Engelsviken.
Han mener dette gjør det ekstra tragisk når kristne kommer i konflikt med hverandre, og den kristne enheten og freden brytes.
Fredsskapere
Engelsviken mener at kristne som har fått fred med Gud og hverandre, er kalt til å være fredsskapere i verden, også for dem som ikke selv er kristne.
- Kristne har ressurser for slikt fredsarbeid som rent sekulære aktører mangler. Den viktigste ressurs er kristnes egen erfaring av å ha blitt forsont med Gud og med andre kristne. Dessuten vil den kristne kjærlighet og Den hellige ånds kraft og veiledning kunne gi både motivasjon og utholdenhet i fredsarbeidet, sa han.
Samtidig understreket han at forsoning mennesker imellom alltid vil være ufullkommen på grunn av syndens realitet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Med utgangspunkt i duen som et symbol på fred og forsoning, kunne en spørre om kirken i sitt misjonsarbeid har prioritert budskapet om forsoning og fred mellom mennesker og Gud, og mennesker seg imellom, og om den har engasjert seg sterkt nok i freds- og enhetsarbeid, sa han.
Ord og gjerninger
Sammenhengen mellom misjonens proklamasjon, diakoni og samfunnsansvar er et annet viktig anliggende for Engelsviken. De senere årene er denne helhetstekningen gjerne blitt omtalt som en holistisk misjonsforståelse. Samtidig minnet han om at ord og gjerninger i praksis har gått hånd i hånd i misjonsvirksomheten gjennom hele kirkens historie.
- Noen forskere har påpekt at kristne kjærlighetsgjerninger var en av de viktigste faktorer for å forklare kirkens raske vekst i oldtiden, sa han.
Senere har såvel katolske og ortodokse som pietistiske misjonsbevegelser drevet et utstrakt sosialt arbeid.
Kristenplikt
På starten av 1900-tallet kom imidlertid «det sosiale evangelium»-bevegelsen som ikke hadde sans for evangelisering, omvendelse og kirkeplantning. Engelsviken påpekte at det var noen evangelikale kristne som i sin reaksjon på dette gikk til den motsatte ytterligheten og definerte det sosiale ansvaret ut av misjonsforståelsen.
- I og med Lausanne-pakten fra 1974 slås det imidlertid utvetydig fast at både evangelisering og sosiopolitisk arbeid er en del av vår kristenplikt, bemerket professoren.
Med utgangspunkt i en holistisk misjonsforståelse mener han likevel det er berettiget å utfordre i to retninger. Han spurte om evangelikal misjon fullt ut har tatt inn over seg det sosiale ansvaret for undertrykte, marginaliserte og forfulgte. På den andre siden spurte han om mer økumenisk orientert misjon sterkt nok vektlegger betydningen av å vitne om Kristus og utfordre til tro.
Mørkhudet mest typisk
Tanken om å spre sin egen tro til andre er blitt mer kontroversiell, men Engelsviken viser til at et grunntrekk ved evangeliet er at det gjelder alle. Misjonsoppdraget er dermed universelt i både tid og rom.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Begrunnelsen for dette globale eller universelle misjonsoppdrag ligger i selve Kristus-åpenbaringen og i det frelsesverket som Kristus har utført, sa Engelsviken.
- Derfor er ikke bare oppdragets rekkevidde universelt, men det gir også en absolutt misjonsforpliktelse for alle kristne, understreket han.
Med framveksten av kirker over hele kloden er kristendommen i løpet av det siste århundret virkelig blitt verdensvid og ikke en vestlig religion. Denne utviklingen akselerert med globaliseringen, og kirkens tyngdepunkt er nå flyttet til det globale sør. Der står også misjonen sterkest.
På denne bakgrunnen mener han det er liten grunn til å beskylde dagens kristne misjon for å være drevet av imperialistiske, kulturelle og kommersielle motiver.
- Vår tids typiske misjonær er fattig, svart og kommer fra et land i sør. Den globale visjon er like sterk som før, men dens retning er annerledes, sa Engelsviken.
Samtidig understreket han at misjonen mer enn noen gang må ta hensyn til den lokale konteksten slik at man respekterer kulturen og formidler evangeliet slik at det er forståelig og relevant for menneskene som hører til der.
For Engelsviken er det maktpåliggende å hente inn ressurser fra den globale kirke, også kirken i sør, i teologisk arbeid og samarbeid i misjon.
- I alt for stor grad har vårt teologiske studium vært preget av vestlig teologi og tradisjon, sa han.
Karismatisk kraft
I det globale sør har de karismatiske impulsene slått sterkt inn. Engelsviken har fulgt den karismatiske bevegelsen i mer enn 40 år siden, fra han var misjonær i Etiopia.
- Det er kombinasjonen av på den ene side en bestemt forståelse av Skriften og på den andre side en bestemt erfaringsom gir de pinsekarismatiske kristne deres sterke trosoverbevisning, og som også virker sterkt tiltrekkende, oppsummerte Engelsviken.
Han påpekte at det er blir forsket stadig mer på pinsekarismatikkens vekst, men han synes noen historikere, sosiologer og antropologer ikke treffer når de forklarer framgangen med at bevegelsen gir hjelp med å løse problemer som ikke er religiøse. Slikt mener han kan være delforklaringer, men hovedforklaringen tror han er at mennesker opplever et forandret liv og får tilfredsstillende svar på eksistensielle spørsmål.
- Fra et kristent, teologisk perspektiv er pinsekristendommens vekst et resultat av Den Hellige Ånds gjerning fordi det nettopp er erfaringen av Den Hellige Ånd som er sentral i bevegelsens liv og vitnesbyrd, sa han.
På denne bakgrunnen oppfordret han de vestlige kirkene til å gå dypere inn i det Bibelen sier om Den Hellige Ånds kraft, ikke minst med tanke på misjon.
- Den reevangelisering av Europa som er så nødvendig, tror jeg ikke vil kunne skje uten at kirkene opplever en åndelig fornyelse som gjør dem i stand til å møte mennesker i det post-moderne sekulære samfunn med Ånd og kraft, sa han.
Misjonens fugl
Så hva er da misjonens fugl - skjære eller due?
- Skjæra er ikke å forakte med sin evne til å samle og bygge reir, med sin livslange trofasthet mot maken og ikke-minst sin intelligens som setter den i stand til å reflektere over seg selv. Det kan likevel ikke være tvil om det er duen som fremstår som misjonens og misjonsvitenskapens fugl, med sin globale utbredelse, sin tendens til å leve i fellesskap i flokk og sin evne til å være budbringere som trosser alle hindringer for å få budskapet fram til mottakerne. Kanskje er det likevel som symbol på fred og på Den Hellige Ånd at duen faktisk best kan utfordre oss til rett misjon i dag, sa Tormod Engelsviken..
Tormod Engelsviken
Professor i misjonsvitenskap ved Menighetsfakultetet. Holdt avskjedsforelesning 8. mai. Artikkelen er basert på manuset hans. Avsnittet om Den Hellige Ånd og misjon ble utelatt under framføringen av tidshensyn.
Engelsviken ble cand. theol. ved MF i 1969 og har senere tatt doktorgrad i USA.
Har vært misjonær i Etiopia for Misjonssambandet, lærer ved Fjellhaug Bibel- og Misjonsskole, lærer ved Indremisjonsselskapets bibelskole i Oslo og studiesekretær i Den Evangelisk Lutherske Frikirke.
Har skrevet flere bøker og hatt en rekke verv innenfor kirke og misjon.
