SANNHETEN: I begge tilfeller ser det ut for at den motsatte fløyen tillegger motparten bestemte motiver for å fremme sin egen sak. Også slik blir sannheten utfordret, skriver Tarjei Gilje. På bildet ser vi KrF-leder Knut Arild Hareide og nestleder Kjell Ingolf Ropstad. Foto: Terje Pedersen, NTB Scanpix

Sannheten først

I de fleste tilfeller er sannheten sammensatt, og det beste vi kan håpe på er å ta noen skritt nærmere. Men i det minste bør vi prøve å gjøre dét. Å nærme oss.

«Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere», sa Jesus. I hans egen samtid var det mange som fikk erfare at møtet med sannheten kunne være ubehagelig og utfordrende. Ikke minst gjaldt det dem som hadde høye tanker om seg selv.

Krigens første offer er sannheten, erkjente den greske dramatikeren Aiskhylos allerede for 2.500 år siden. Og det er ikke bare i krig at sannheten blir ofret. Trangen finnes i oss alle. I konflikter tar vi lett parti med dem vi liker, selv om vi kanskje egentlig skjønner at de ikke har de beste argumentene.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er noe av grunnen til at vi trenger journalister. Ikke fordi journalistene selv er uten forutsetninger eller fordommer, men fordi journalister – og for den del også forskere – forhåpentligvis er trent i å stille kritiske spørsmål, slik at også etablerte forestillinger blir utfordret.

Fra venstresiden i KrF har det blitt forsøkt tegnet et bilde av nestleder Kjell Ingolf Ropstad som en opprører, som en som har falt partilederen sin i ryggen. Men Ropstad har aldri ytret noe offentlig ønske om å bli partileder. Tvert imot sa han i fjor at han så på det livet Hareide levde, og at det ikke fristet ham.

Det var Hareide som fremprovoserte den situasjonen partiet har befunnet seg i denne høsten. På den andre siden kommer anklagene om at Hareide nærmest har begått kuppforsøk, at det har foregått urent spill i kulissene, at den ene eller den andre først og fremst er opptatt av egen posisjon.

Det kan jo faktisk tenkes at Knut Arild Hareide baserte sitt råd til partiet på en ærlig og skvær politisk analyse, og at han var villig til å kjempe for den. I begge tilfeller ser det ut for at den motsatte fløyen tillegger motparten bestemte motiver for å fremme sin egen sak. Også slik blir sannheten utfordret.

I USA sitter en president som på daglig basis gjør sannheten til offer i kampen for å fremme seg selv og sitt prosjekt. «Sannheten først» ville ikke være noen treffende overskrift over Donald Trumps presidentgjerning så langt. Men han vet at han har så mange lojale støttespillere i ryggen at det tydeligvis ikke er så farlig.

Det er tilsynelatende viktigere å støtte en president man liker, enn å undersøke fakta. Og så lenge det kan finnes en kime av sannhet, er visst det nok.

Denne avisens fremsynte grunnleggere sa at Dagen skulle drive sitt journalistiske virke «på hel sannhets grunn». Nøyaktig hva dette betyr, er ikke helt opplagt. Men det gir i hvert fall ikke rom for å holde tilbake det vi vet av taktiske hensyn.

Man kan komme langt med gode intensjoner. Men ikke langt nok. Det trengs også en forsvarlig gjennomføring. Mennesker kan reise tilsynelatende imponerende byggverk. Hvis de hviler på sandgrunn, kan møtet med sannheten bli både brutalt og dramatisk. Hvis en ulykke er på vei, er det bedre å avdekke den før det er for sent. Og hvis det foregår urett, skal dette avdekkes uansett.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I fotball kan det finnes spillere man liker godt så lenge de spiller på ens eget lag. Når de skifter klubb og blir motstandere, kan kritikken mot spillestilen deres være kontant og hard. Men spillestilen var neppe særlig forskjellig da de spilte for klubben vi heier på.

I forbindelse med fremleggelsen av årets statsbudsjett kom en stortingsrepresentant fra Senterpartiet til å sende ut en ferdigskrevet pressemelding med skarp kritikk av budsjettets distriktsprofil. Teksten var åpenbart forfattet før statsbudsjettet var lagt frem. Og slik går den nærest rituelle kritikken fra opposisjonen frem og tilbake.

Rollene bare byttes om i forbindelse med regjeringsskifter. Hvem er det da som snakker sant? Alle og ingen. Alle vet at de er del av et spill som handler om å markere seg, vel så mye som det handler om å gi en mest mulig sannferdig beskrivelse av det arbeidet den sittende regjeringen faktisk har gjort.

Når sannheten blir devaluert, blir vi alle ofre. Når taktikk trumfer fakta, går det ut over alle involverte. Enten man er predikant, politiker eller idrettsutøver. Eller journalist.

Hos det såkalte myndige lekfolket har det vært et høyt ideal å opptre som jødene i Berøa, omtalt i Apostlenes gjerninger 17. De «gransket skriftene daglig for å se om alt stemte». Slik skulle det være for oss alle. Det viktigste spørsmålet er ikke hvem et gitt utsagn kommer fra, om vi liker vedkommende eller ikke. Det viktigste spørsmålet må være dette: Er det sant?

Det betyr ikke at sannheten alltid er enkel eller at sannheten alltid er lett tilgjengelig. I de fleste tilfeller er sannheten sammensatt, og det beste vi kan håpe på er å ta noen skritt nærmere. Men i det minste bør vi prøve å gjøre dét. Å nærme oss. Selv om det kan være smertelig. For det er fortsatt sannheten som setter oss fri.

Les også
Hareide ønsker at Ropstad tar over som partileder
Les også
Ropstad: – Jeg har god samvittighet
Les også
Fremgang for KrF på ny partimåling
Les også
Svein-Magne Pedersen nekter å bøye seg for krav fra myndighetene
Les også
VG-journalister overrasket over å bli sammenlignet med profeter