Samvittighetens hemmelighet

«Jeg har så dårlig samvittighet.» Skriftefaren ser med oppmerksomme øyne på den angrende synderen. «Hva har du gjort?» Famlende kommer det fram, bekjennelsen av de skammelige handlingene, sårene og smerten som henger ved forløses i stille tårer. «Hvordan kunne jeg?» «Var det alt ?c?» spør skriftefaren til slutt før han tilkjenner syndenes forlatelse. Freden fyller rommet.
Samvittigheten er åndens instrument, sammen med troen. Samvittigheten forholder seg til Guds lov, troen griper tak i løftene hans. «Jeg takker Gud som jeg tjener med en ren samvittighet», sier Paulus. Hva vil du ha i bytte for en god samvittighet? Den er til nytte i motgang og medgang, beskytter oss mot sviende nederlag og overmot. Den varsler ifra når den er samstemt med Guds ord.
Verden er full av mennesker som drives omkring av dårlig samvittighet overfor barna, foreldre og egne prioriteringer. Det indre presset fører til opprør og relasjonsbrudd. Herren er ikke lenger «min hyrde», men «en byrde». Hvorfor ikke kapitulere og trykke på «omstart-knappen»? Bare Jesu blod kan rense og gjennombygge samvittigheten. Paulus sier: «Budets siktemål er kjærlighet som kommer av et rent hjerte, av en god samvittighet og fra en oppriktig tro.» (1Tim 1,5) Skriftemålet er den beste terapi for «et åndens menneske».