Salt i maten, men ingen saltstøtte
«Ha salt i dere selv og hold fred med hverandre!» (Mark 9;50).
Strid og uro mellom kristne grupperinger og deres ledere har tidvis preget kristenheten.
Men ikke alle brytninger er av det onde, noen ganger er de nødvendige. Divergerende oppfatninger og perspektiver må prøves. Uten reformasjon kunne kirken ha utspilt sin rolle i Europa på 1500-tallet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men der hvor skjulte ambisjoner og politiske agendaer, hevntanker og sinne får rom vil mennesker trekke seg unna – i verste fall også fra Gud. Her har vi et ansvar som kristne og må ikke bli likegyldige.
Uten salt forråtnes maten, og uten åndelig liv og kraft hjelper det lite med de riktige meningene på styremøtet. Enhver kristen bevegelse og deres ledere må sørge for å ha salt i seg selv. Først da kan vi søke enhet og fred med de andre som arbeider, ber og venter på at Riket skal komme.
Mister vi kraften i saltet har vi ikke lenger noen rolle å spille. I følge Jesus selv «duger det ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene» (Mat 5,13).
De som har åndelig kraft og et positivt budskap til folket har liten tid og energi å bruke på unødig strid. For dem er det viktigere å bevare freden mellom brødre enn å vinne debatter for å oppnå kirkepolitiske mål.
