«Så bra å høre en kvinnelig forkynner»

«Du, vi trenger en dame til å tale på stevnet vårt, kunne du tenke deg å komme?» Ordene drypper av kompromiss og kjønnskvotering.

Tilbakemeldingen kommer nesten hver gang jeg taler i nye sammenhenger. Jeg er nemlig uunngåelig en kvinnelig forkynner og kvinnelig pastor, ikke bare forkynner og pastor. Og jeg er klar over at jeg ikke bare representerer meg selv når jeg er ute og taler – men hele kvinneheten.

For hvis jeg gjør en dårlig jobb, er det en sjanse for at de ikke inviterer en kvinne til å tale neste gang. Hvis jeg har en dårlig dag, beviser jeg for noen at kvinner ikke er like flinke til å tale og egentlig ikke burde drive med forkynnelse.

Jeg starter som oftest enhver tale i minus og må bevise for at jeg skal vippe over i pluss, skepsisen blir ofte uttrykt i etterkant. «Jeg hadde ikke forventet så bra – du kan jo jammen meg dette». For ikke å si klassikeren «du, vi trenger en dame til å tale på stevnet vårt, kunne du tenke deg å komme?» Ordene drypper av kompromiss og kjønnskvotering.

Syns du jeg overdriver? Dette er virkeligheten for mange av oss som tjener som forkynnere og pastorer i Norge i 2016.

Jeg er blitt bedt om å ikke fortelle at jeg er pastor, jeg er blitt bedt om å «dele» ikke tale, og i verste fall feilstaves navnet mitt så jeg blir Torbjørn. Når det fineste komplimentet de kan gi er «Du taler som en mann» eller at jeg er så grei å forholde meg til siden jeg er så «tomboy» (guttejente) eller at de anser meg som en av gutta nå, er det en klar nedvurdering av meg som kvinne.

Er det synd på meg? Absolutt ikke! Men mange (menn) blir overrasket av mine erfaringer, og lever i en verden der de ikke ser at kvinner ikke blir behandlet likt. De får ha en dårlig dag, gjøre en dårlig jobb og må ikke bevise at de holder mål, på samme måte. De får ikke alle de dårlige vitsene myntet på mitt kjønn, de har sjeldnere blitt hysjet på eller blitt fullstending ignorert i diskusjoner.

Jeg har fått høre at kvinner i utgangspunktet hører til på benken, men nå i disse «ekstraomgang-tider» må alle (mann) på banen, så vi får vel slippe til, vi óg da.

Jeg reiser som forkynner og besøker mange ulike kirkesamfunn og sammenhenger. Min erfaring er at teologi ikke nødvendigvis påvirker kulturen. Kvinner skal i teorien kunne lede og forkynne, men i praksis når ikke kvinner opp, de møter det berømte glasstaket. Du kan få jobbe som ungdomspastor eller barne- og familiepastor, men å bli pastor for hele menigheten sitter langt inne.

Da jeg selv ble pastor i Fevik Misjonskirke i høst og presenterte meg som dette, fikk jeg i 9 av 10 tilfeller oppfølgingsspørsmålet; «barne- og familiepastor? Eller ungdomspastor?» Det kom umiddelbart, og de fleste tenkte seg ikke om før de spurte – antagelsen var så klar.

«Vis meg en knalldyktig kvinnelig pastor, så skal jeg begynne å tro på det», har jeg fått høre fra jevnaldrende kollegaer. De venter på at kvinner på mystisk vis skal blomstre under deres lederskap, selv med disse kritiske holdningene.

For det er dere menn det står på nå. Dere kan ikke sitte og vente på at kvinner selv skal sørge for at de blir behandlet jevngodt med menn i kristne sammenhenger. Vi får altfor raskt rødstrømpestempelet når vi hever stemmen. Vi får stadig kastet underordningsversene etter oss, mens jeg savner at menn blir holdt ansvarlig på å elske slik Kristus elsket kirken. Han som reiser opp, gir nye sjanser, viser respekt og gir tillit.

Vi kan være så uenig vi vil om teologien, men utfordringen til å tjene, legge ned sitt liv, velsigne og gi verdighet – den gjelder alle.