Russebuksen er problemet

Nesten alle punktene som løftes frem i Petter Johan Sandvands respons hadde vært gyldige om tilfellet var at jeg satt som en pietistisk bedreviter i et eget slott. Dette er ikke virkeligheten.

Kritikken mot innlegget mitt ’Russekulten’ går i all hovedsak ut på at man ikke kan endre russekulturen om man ikke er tilstede. Dette er helt sant, og derfor har den siste tiden for min del vært mye preget av seine netter, fester og vaffelsteiking på landstreff Bergen (uten russebukse ;)

Som jeg skrev som kommentar til Karl-Johan Kjødes kritikk, er dette er ikke en diskusjon om hvorvidt kristne skal være tilstede i russetiden, men om vi skal forvalte verdiene som muliggjør russetidens groteske utrykk.

Vi ungdommer har blitt fortalt at verden er ’det du gjør det til’, og at virkeligheten er definert subjektivt. Det er nå blitt utfordrerne for oss å forholde oss til symboler som er fylt med betydning som vi ikke kan definere. Jeg mener russebuksen er et slikt symbol. I kombinasjon med symbolske handlinger som russedåp og knutetaking blir man forkjempere for et symbol som forvalter destruktive verdier. Det oppleves nok ikke slik i praksis, men budskapet som sendes, fra et helhetlig samfunnsperspektiv, er forvirrende. På en side forteller vi at vi er opptatt av ungdommens beste, samtidig forvalter vi en kultur som fronter å ”ha trekant frivillig og sikkert” og ”fullføre en standard flakse Mailbu (21%) til sangen Mailbu av Miley Cyrus.” Hvorfor er vi så opptatt av å forsvare dette? Prøver vi å bekjempe de dårlige sidene ved russefeiringen, eller har vi redusert tiden til å bare handle om å vise at kristne også kan ha det gøy?

Å ha andre verdier enn verden er et resultat av guds virke i våre liv, og er virkelig ikke en handling hvor man hever seg over noen. Vi har andre verdier enn verden, og folk er virkelig ikke redd for en trossamtale som tar utgangspunkt i en verdiulikhet. Slik erfarer jeg det når jeg dukker opp på fest uten russebukse, og samtalen er i gang. De praktiske problemene som beskrives er ikke reelle, da de fleste russefester er privat arrangert, med unntak av landstreff.

Så kan man jo diskutere hvorfor kristenrussen ser det passende å ha som hovedbudskap at vi er ’Next Level’, om signalet de vil sende ut er at vi er like. I vår forkynnelse av å være i verden og ikke av verden mener jeg vi går for langt når vi må ta på oss dette symbolet for å oppnå tillitt blant ikke-kristne.

Når vi snakker om nødvendigheten av et overgangsrituale i samfunnet, så er det sikkert mye bra i det og, men russetidens funksjon som overgang har utviklet seg med samfunnet på en interessant måte: Fra 1700-tallet skulle man ’legge av hornene’ – depositurus – før man skulle begynne på universitetet og bli et dannet menneske. Man skulle altså feire det dyriske, uhemmede menensket en siste gang før man ble sivilisert. Nå har russetiden blitt, som min helsesøster beskrev det på et orienteringsmøte om russetid, en konfirmasjon hvor man skal gå fra barn til voksen.

Alkohol og sex hører de voksne til, og russetiden er måten å innvie individet til denne nye virkeligheten. Dette er, igjen, ikke slik jeg tror kristne ser russetiden, men har blitt russetidens funksjon i samfunnet for majoriteten; et overgangsrituale med motivasjoner verdt å stille spørsmål ved.

Å være kristen ungdom i den norske kulturen byr på noen utfordringer, og når kristen ungdom ikke møter disse utfordringene andre ganger enn i russetiden peker det på et mye mer alvorlig problem; at mange kristne ungdommer ikke omgås ikke-kristen ungdom resten av tiden. Som en som går på en ikke-kristen skole, har en tett krets med ikke-kristne venner og er engasjert i ikke-kristne miljøer mener jeg kulturendring ikke skapes i russetiden; men hver eneste dag.

Russetiden er, ja, en ypperlig mulighet, men vi må se den samme muligheten fra dag til dag, helg til helg, resten av livet som lys og salt i verden.