Rogaland leverte

Det er ingen grunn til å tegne noe rosenrødt bilde av kristenlivet i dette fylket heller. Men det finnes en seig kraft her som kan være til etterfølgelse for mange andre.

Rogaland er antakelig Kristen-Norges viktigste fylke. Her finner vi mange og livskraftige miljøer både i Den norske kirke, i bedehusbevegelsen og i frikirkeligheten. Tirsdag og onsdag denne uken var kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg på besøk i Rogaland, med hovedvekt på Jæren. Det ble en fascinerende reise.

Vi begynte på Tryggheim. Den videregående skolen, som er eid av Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), feirer i likhet med Dagen 100-årsjubileum i år. Lærer Eli Bjuland, som har jobbet ved skolen siden 1993, fortalte om en stor økning i interessen for psykologifaget.

Vi snakket om dette i forbindelse med filmen Disco, som hadde premiere fredag, og det prestasjonspresset som mange tenåringer setter ord på. Bjuland fortalte om økte forventninger også til at lærerne skal levere i hver time, samtidig som elevene selv lever i et sterkere mestringspress. Alt dette sier noe viktig om tiden vi lever i, selv om vi skal være forsiktige med å komme med enkle forklaringer.

Uansett er det midt i dette at både skoler som Tryggheim og kristne fellesskap generelt skal finne sin plass. På Tryggheim skriver lærerne ved ansettelse under på at de skal ha såkalt tilsyn på skolen utover ordinær arbeidstid. Det innebærer at de noen ganger i halvåret tilbringer ettermiddagen og kvelden på skolen, i tillegg til å overnatte der.

Dette skjer på dugnad. Hensikten er å ivareta elevenes sosiale og åndelige behov. Omkring 200 elever bor på skolens internat. I tillegg har lærerne tilbud om å gi tilbake noen prosent av lønnen sin for å støtte skolens drift.

Ulike varianter av en slik praksis finnes også på andre kristne skoler. Det kan høres utrolig ut i 2019, men disse ordningene har vært etablert i lang tid. De forteller mye om et lærerkall som ikke går på akkord med det faglige, men som samtidig strekker seg utover det.

På Nærbø møtte vi blant andre sogneprest Lars Sigurd Tjelle. I menigheten hans drives det som skal være en av landets største søndagsskoler. Samtidig må presten også ta innover seg at bibelkunnskapen har gått ned.

Derfor sier han ikke «Dere kjenner alle historien om Moses» når han taler. Han forklarer historien om Moses. Tjelle vil gjerne formidle det kristne evangeliet med både varme og klarhet og spurte retorisk om en ikke kan være tydelig uten å være brutal. Det spørsmålet kan være til ettertanke for enhver.

I Fokus hverdagsmenighet på Klepp møtte vi ledelsen i en ikke helt tradisjonell NLM-forsamling. Pastor Aslak Tveita fortalte om både muligheter og utfordringer i det å være bedehus i en ny tid. «Vennesamfunn på en ny måte», kalte han det. Menighetsutvikler Marita Skailand Tveita pekte og forklarte hvordan de planlegger å bruke nærmere 30 millioner kroner på å bygge ut bedehuset. De får det til, disse jærbuene. Møysommelig og hardt arbeid.

Vi fikk også en prat med pastor Egil Elling Ellingsen i IMI-kirken. Intervjuet kan høres i podkasten Tore og Tarjei. Ellingsen leder en bedehusforsamling som har vokst fra knappe 400 til 1300 medlemmer etter år 2000. Det er et helt lite eventyr. Kollega Sævik og jeg har stort sett tenkt å holde oss unna de største byene på denne turneen. Vi oppsøker først og fremst miljøer vi ikke har skrevet så mye om før. Men når vi først var i Rogaland, ble det nesten umulig ikke å oppsøke IMI.

Derfra dro vi videre til Hommersåk. For en opplevelse. I en bygd på 7000 mennesker har pinsemenigheten Betel alene over 350 medlemmer og samler rundt 200 til gudstjeneste. I denne bygden fungerer samarbeidet mellom de ulike kristne fellesskapene så godt at de faktisk har laget årshjul for det de gjør sammen.

Noe slik har jeg aldri hørt om før. Om noen uker samler de 1000 mennesker til HalloVenn. Juleforestillingen blir sett av 15-20 prosent av bygden. Den norske kirke sender elevene på julespill i Betel fremfor å arrangere egne skolegudstjenester. Pastor Knut Idland snakker om menigheten som nærbutikk og har mer tro på det konseptet enn på å drive åndelig kjøpesenter.

I Sandnes møtte vi Bymenighetens prest Vidar Mæland Bakke. Han leder landets eneste valgmenighet i en kommune med mye velfungerende kristent arbeid. Menigheten tilhører Den norske kirke, men har også samarbeid med menigheter utenfor folkekirkens sognestruktur. Bymenigheten befinner seg i en mellomposisjon som ikke alltid er enkel, men Bakke og hans medarbeidere gjør en stor innsats på sin arena.

I korte trekk: Rogaland leverte. Det er både inspirerende og imponerende. Sekulariseringen har i høyeste grad også nådd dette fylket, og samtidig som de kristne miljøene er vitale, er motstanden mange steder også tydelig.

Det er ingen grunn til å tegne noe rosenrødt bilde av kristenlivet i dette fylket heller. Men det finnes en seig kraft her som kan være til etterfølgelse for mange andre. En lavmælt driftighet som har vist seg slitesterk. Den setter fortsatt nye spor etter seg.