Rettferdig sinne

«Det går an å være sint uten å bli overvunnet av det onde», sa Tunsberg-biskop Laila Riksaasen Dahl i sin minnetale søndag. Det er en riktig og viktig understrekning i disse dager.

Interessant nok tok det altså nesten et år før spørsmålet om hvorvidt det er legitimt å kjenne på sinne i møte med ondskapen for alvor dukket opp i den offentlige debatten etter 22. juli i fjor.


Riksaasen Dahl viste til at Dronningen selv har omtalt sinne som sin første reaksjon da hun hørte om terroristens handlinger, og biskopen sa at det avgjørende er hva vi tillater at sinnet fører til.


LES OGSÅ:Talte om den «forbudte» følelsen: sinne



Apostelen Paulus formaner i Efeserbrevets fjerde kapittel: «Blir dere sinte, så synd ikke». Det er en formaning vi kan finne ekstra gode grunner til å merke oss nå.


For i takknemligheten over at hatet ikke fikk dominere reaksjonene på terroren, skal vi vokte oss for å legge lokk på det berettigede sinnet. Undertrykte følelser har en tendens til å komme til overflaten etter hvert, gjerne med mer uhemmede uttrykk.


Derfor kan det være nyttig å sette ord på de følelsene som måtte finnes, for så å vurdere hvordan man vil forholde seg til dem i lys av Guds ord.


I saligprisningene, som var en av de foreslåtte alternative prekentekstene sist søndag, sier Jesus at «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten». Dette har en naturlig sammenheng med sinne over urettferdighet og undertrykkelse i verden.


Sinne og kjærlighet utelukker ikke hverandre, tilfellet kan snarere være tvert imot.


Kjærlighet til det som er rett og godt hører gjerne sammen med sinne overfor det som er galt og ondt. Det finnes situasjoner hvor det ville være galt å ikke bli sint.



Paulus' formaning handler altså ikke om å kvele sinnet, men om å la det fungere i det godes tjeneste. Vi er kalt til selvbeherskelse også i møte med vårt eget temperament.



Friheten til å bli sint er derfor ikke en frihet til å synde, eller til å bruke sinnet som et alibi for handlinger og utsagn man ellers ikke kan stå for. Paulus formaner oss eksplisitt til å ikke synde selv om vi blir sinte.



I rettsstaten skal straffeutmålingen ha sitt utgangspunkt i rettferdighet, ikke i aggresjon. Forbrytere skal få sin rettmessige straff, men hevnen hører fortsatt Herren til. Derfor må vi passe oss for destruktive tanker og handlinger, også i møte med ondskap.



Både som individer og som samfunn har vi et ansvar for å kjempe for det gode, og for å bekjempe det onde. I den forbindelse er Romerbrevets
oppsummerende formaning om å ikke bli overvunnet av det onde, men å overvinne det onde med det gode en sentral rettesnor.




I møte med fattigdom, sult, overgrep, undertrykkelse - og terror - er sinne en naturlig og betimelig reaksjon. I realiteten kunne vi trenge mer vilje til å bekjempe med denne verdens urettferdighet.


Likegyldigheten er en fare som stadig lokker oss til å tolerere ondskapen. Men vi trenger ikke et sinne som går over i hat og ødeleggelse, vi trenger et sinne som hjelper oss til å arbeide for det gode, det som Gud har behag i. Det er et konstruktivt bidrag til å understreke terrorismens nederlag.

(Dagen)