Reorientering

På forskjellige nivåer lukkes nå vår kultur rundt seg selv. Dynamikken mellom makt og motmakt opphører.

Biskoper og andre som skal forvalte Ordet, bør hverken bruke inne- eller utestemme. Man bør bruke utenfor-stemme. En bør snakke som om man tilhørte en annen verden enn de som lever innenfor gjerdet. Man skal være ambassadører for et annet rike, som Skriften sier.

Det dreier seg om å representere en mot-makt og en alternativ kultur. Det gjelder å rive mennesket ut av sin narsissisme, så man omvender seg, og finner en annen vei. Det er snakk om en heterofil relasjon der Gud representerer en natur, og mennesket en annen.

På forskjellige nivåer lukkes nå vår kultur rundt seg selv. Dynamikken mellom makt og motmakt opphører. Alt som ikke lar seg innordne av de homogeniserende kreftene, blir skuflet ut. Globalisert økonomi og teknologi pares med vårt eget begjær. Og i denne akten tillates ingen forstyrrende stemme. Det eneste som virkelig teller er effektivitet for effektivitetens egen skyld, økonomisk vekst for vekstens egen skyld, og begjær for begjærets egen skyld.

Det menneskelige rom ommøbleres gradvis til et rom for instrumenter og begjærs-objekter. Her må både rent biologiske og åndelige realiteter vike under dekke av ord som «frihet», «kjærlighet» og «toleranse». For det er jo dette vi alle fremdeles lengter etter. Disse ordene er derfor så velegnet til å forføre.

På den tid da samfunnet hadde et felles Livs-prosjekt, feiret man inngåelse av ekteskap med brask og bram, og med velsignelse. For her lå potensialet til nytt liv. Bryllupet fikk på denne måten en eksistensiell betydning. Og det signaliserte klart hva som ideelt sett stod i sentrum for både den enkelte og for hele samfunnet.

I dag er dette, logisk nok, forlatt til fordel for feiring av «ekteskapsinngåelse» mellom to likekjønnede. Markeringen og opphøyelsen av denne homogene, ufruktbare relasjonen har også en sterk symbol-verdi, og står som en tydelig markør for den samfunnsmessige omkalfatring som har pågått de siste ti-årene.

Makta har alltid ønsket å ha kirken på sin side så den kan bidra til å styrke de rådende strukturer. I tråd med denne tradisjonen bestemte biskopene seg nylig for å angripe det heterofile bryllupets eksklusivitet ved å feire og å velsigne også det homofile.

For å ta en enkel sammenlikning: Dersom hvem som helst kunne bli kronet til konge her i landet, hva ble det da igjen av kongehuset? En slik praksis ville være ensbetydende med å erklære krig mot hele monarkiet. Selvfølgelig kan man kvitte seg med monarkiet. Poenget her er bare at man må forstå konsekvensene av det man gjør.

Nå går man ut og beklager kirkens tidligere holdning til abortsaken. Det er ikke unnfallenhet på fosterets vegne som beklages. Logisk nok det og, ut fra vår tids nye premisser. Kirken har mistet troen på livet. Tafatt velger man heller å styrke den individualisme-ideologien som splitter og umyndiggjør mennesket i møte med maktene i tiden, i den tro at man skaper mindre lidelse for enkelte.

Framfor å gi jernet for å bygge fellesskap med helt andre verdier og en helt annen praksis enn det storsamfunnet nå går for, legger man hele byrden av etiske overveielser og praktiske løsninger over på den enkelte kvinnen. Hun står der som en frynsete tråd, løsrevet fra selve livs-veven.

Men, fosteret… Fosteret er den siste mot-makt, og dets utenfor-stemme er klar: «Reorienter dere! Reorientering er mulig! Samtlige verdier og prioriteringer skal springe ut fra meg, kimen til all framtid og til alt liv. Og nærmest meg troner kvinnen.»