Reisebrev fra Jerusalem

Morgenbladet trykket fredag et reisebrev av forskningssjef Iver B. Neumann ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) som også har stått på trykk i tidsskriftet Kirke og Kultur 2/2012. Neumann forteller om sitt møte med Israel og de palestinske områdene - han kaller innledningsvis alt for Palestina - og konkluderer med fortvilelse på vegne av den politiske utviklingen i området.

Det er ikke vanskelig å dele Neumanns fortvilelse når det gjelder utsiktene til en varig fred i overskuelig fremtid.

Palestinernes statsminister Salam Fayyad sa tidligere denne uken til engelske The Independent at palestinernes sak aldri har vært så marginalisert som nå.

Og Jerusalem Post-journalist Gil Hoffman sa til Dagen onsdag at heller ikke på israelsk side er interessen for fredsprosessen særlig stor om dagen.

Det er beklagelig at utsiktene til rettferdige og langsiktige løsninger i noenlunde nær fremtid synes dystre.


I Neumanns reisebrev leser vi at staten Israel ble grunnlagt på fordrivelse og utryddelse, og det israelske utenriksdepartementet fremstår ifølge forskningssjefen som monologisk, i motsetning til dialogisk. «Det synes som om det israelske utenriksdepartementet er ganske representativt for den israelske staten i så måte.»


Det er forunderlig at en forsker på Neumanns nivå tillater seg såpass fordreide fremstillinger av både historiske forhold - staten Israel ble ikke minst bygget på minnet om historisk enestående lidelse - og situasjonen i dag.


Det er også vanskelig å forstå at han i sin drøfting av den palestinske hverdagen ikke finner noen grunn til å drøfte årsaken til at for eksempel muren rundt Betlehem i sin tid ble reist.



Det er all grunn til å evaluere både bemanning og oppførsel ved de israelske kontrollpunktene, hvor palestinere som jobber i Israel må stå lenge i kø grytidlig om morgenen for å komme på jobb. Og det er lett å sympatisere med de sivile palestinerne som blir rammet av en strid de selv ikke har tatt del i.

Men det er nokså nytteløst å føre en slik samtale hvis man nærmest tar utgangspunkt i at Israel kontrollerer disse palestinernes bevegelser fordi de har lyst til det.


Noe av det farligste med en slik tilnærming, er at man, tilsiktet eller utilsiktet, nærmest fraskriver Israel anledning til et legitimt rasjonale.

Staten fremstår kynisk og likegyldig overfor de lidelsene som måtte ramme nabofolket. Og Israels ledere tillater seg tydeligvis å overse de betydelige utfordringene den palestinske befolkningen blir påført.


En slik form for debatt er respektløs overfor Israel og landets borgere, som har valgt sine politikere. Den fungerer stigmatiserende, og som en hersketeknikk i den norske virkeligheten.


Enhver kan se at det store antallet israelske bosettere, tallet passerte nylig 350.000, på området som i dag blir kalt Vestbredden, representerer en betydelig og så langt uløst politisk utfordring. Men det er nødvendig å vurdere dette i lys av jødenes historiske tilknytning til området.

Og når man snakker om de palestinske araberne som mer eller mindre ufrivillig flyttet fra dagens Israel i og rundt 1948, må man også snakke om de mange jødene som både da og senere har måttet flytte fra arabiske land i regionen.


Ensidighet er sjelden noen farbar vei for den som søker politiske løsninger.


(Dagen)