Reformasjonsjubileet - endelig avsluttet?

Feiringen av Luther og reformasjonen går nå mot slutten. Det ble etter hvert slitsomt for oss som ikke tilhører den kirkelig-religiøse majoritetskultur.

Man måtte forholde seg til alt det merkelige som ble påstått om reformasjonens allehånde velsignelser. Ikke slik å forstå at det ikke kom ryddige og faglig forankrede bidrag til feiringen. Men det ble vel mye luthersk selvskryt.
Feiringen ble klart antikatolsk. Slik måtte det av naturlige grunner bli. Men mye skyldtes at man tok utgangspunktet i Luthers oppgjør med avlatshandelen. Det gav anledning til å spille ut alle fordommene mot katolsk tro og fromhet. Det nyeste vitenskapelige bidrag til forståelse av avlaten (Berndt Hamm, Ablass und Reformation: Erstaunliche Kohärenzen , München: Mohr Siebeck 2016), som bryter ned mange gamle sjablonger, var det visst få eller ingen som kjente til. Berndt Hamm er protestant. Under 1900-tallet ble tre oppfatninger av reformasjonen dominerende i norsk kirkeliv: den biblisistiske, den liberale og den konfesjonalistiske. Den klassisk lutherske konfesjonalismen ble målbåret av min lærer i dogmatikk, professor Leiv Aalen . Den var det ikke mye å se av under jubileumsfeiringen. Så var da heller den lutherske konfesjon som læregrunnlag for en kirke særlig fremme. Man trenger ikke å undre seg over det. For Leiv Aalen hadde reformatorisk kristendom, slik den ble profilert på 1500-tallet i ulike evangelisk-lutherske bekjennelsesskrifter, gått til grunne. Dette gjorde han stadig gjeldende de siste årene av sitt liv. Leiv Aalen døde i 1983.
Fraværet av konfesjonell lutherdom i dagens norske kirke ble derfor merkbart under feiringen. Selv forsøkte jeg å ta opp lutherdommens forhold til den reformerte reformasjon (Zwingli og Calvin). Det var ingen respons. Dermed ble antropologiske spørsmål som for. eks. “ den frie vilje”, synet på skapelse, syndefall og arvesynd overdøvet av jubelropene. Helt avgjørende temaer for luthersk lære slik den er nedfelt i Luthers lille katekisme, Confessio Augustana og i Konkordieformelen. Leiv Aalen kalte dem for lutherdommens “upopulære trossannheter”. De er visst særlig upopulære hos lutheranere. Verken biblisistisk eller liberal lutherdom er interesserte i å ta dem opp. Det reiser spørsmålet om lutherdommens bekjennelsestekster har noen betydning for dagens lutherdom. Om man vil være en kirke, bør man i det minste ha en forpliktende lære for fellesskapet. Men manglende vilje til å gå inn i lutherdommens plassering i det brede bilde av reformasjoner på 1500-tallet, blokkerer også for en fundamental samtale om lutherdommens forhold til den filosofiske utvikling i Europa fra senmiddelalderen av. Kyndige folk har hevdet at vår tids modernitet har sine dypeste røtter i senmiddelalderens nominalisme.
Luther var påvirket av det det occamistiske og nominalistiske brudd med høymiddelalderens metafysikk. Hvilke filosofiske forutsetninger kom til å legge strukturen for hans teologi? Går vi lenger frem i den teologiske idehistorien skjer det en integrasjon av lutherdom og opplysningsfilosofi. På 1900-tallet mellom eksistensfilosofi og lutherdom. Lutherdommen blir modernisert. Avstanden ikke til Roma ble dypere. Men lutherdommens ble også stadig mer splittet. Verken biblisistisk eller konfesjonalistisk lutherdom kunne akseptere denne allianse mellom lutherdom og moderne filosofi. I katolsk teologi ble aldri et nominalistisk tenkesett strukturerende for teologien. I det idehistoriske perspektivet blir bruddet med Roma selvsagt.. Feiringen av reformasjonsjubileet skjer på høyst ulike premisser. Det burde utløse ettertanke.
For oss som bedømmer reformasjonen fra utsiden, er det et tema som lutheranere helst ikke går inn på. Det er forholdet mellom reformasjon og verdslig øvrighet. Man kan nok kritisere Luthers angrep på bøndene, hans jødehat. Man kan ikke unngå å observere kongemaktens tvangsreformasjon av Danmark og Norge. Men dette perspektiv kan bidra til å undergrave den legitimitet man ønsker å gi reformator og reformasjon. Det blir da viktig å holde opp et bilde av reformasjonen som resultat av den dype troserfaring og en teologisk-faglige ytring fra en skrifttro integrert religiøs personlighet. Kampen mot kirkelige misbruk, kirkens økonomiske makt og katolsk tro og lære må ha en slik bekgrunn om den skal ha den “renhet” som moderne idealistisk individualisme setter så høyt. Luthers forhold til verdslig makt slår sprekker i dette idealbilde.
Fra første stund er politisk makt og teologi integrert hos Luther. I 1520 appellerer han til den tyske adel om hjelp til å reformere landet. Vinteren 1521-22 , mens han er på Wartburg, innfører hans nære medarbeider, Andreas Karlstadt , en radikal liturgisk reform i Wittenberg, som var i pakt med reformasjonens ideer. Dette skaper uro og konflikt i byen. Fyrsten blir redd for tumulter. Luther reiser fra Wartburg for å nøytralisere Karlstadt og gjenopprette “ro og orden” i byen. I 1528 appellerer Luther igjen til øvrigheten om hjelp, da for å stabilisere reformasjonen ved visitasjoner, og han gir kristen øvrighet kallsrett i kirken. Da Christian III innførte reformasjonen i Norge med militærmakt, er han helt i pakt med Luthers lære og praksis. Han får da også full støtte og hjelp fra Wittenberg. Men samtidig er danskekongen en tidlig representant for den nye oppfatning av kongemakten som er på vei (absolutismen) . Kongen er suveren, med myndighet til å bestemme også over religionen. Det var under første halvpart av 1500-tallet at Machiavellis nye politikkbegrep ble kjent. Han avvises at det gis etiske normer for politikken. I miljøet rundt den engelske reformasjonskongen, Henrik VIII , gjorde ideer fra Machiavelli seg gjeldende. Reformasjonsjubileet er blitt feiret først og fremst av Den norske kirke. Den er ikke lenger den kongelige lutherske konfesjonskirken, men er blitt en stortingskirke. Den norske kirke er fortsatt statskirke, men altså på nye premisser.
Reformasjonsfeiringen har hatt et teologisk innhold. Noen har holdt frem den protestantiske bibelautoriteten, andre emansipasjonen ved troen på evangeliet, som også gir frihet fra Skriften Jubileet har også vært en feiring av en statsdrevet religiøs kultur. Teologisk henger moderne lutherdom ikke sammen.

I dag på selve reformasjonsdagen møtte legen fra Bø, Katarzyna Jachimowicz , i lagretten i Skien for å kjempe for sin samvittighetsfrihet. Hennes samvittighet er bundet av Guds ord og kirkens lære om retten til liv for det ufødte menneskefoster. Hun har ikke sine røtter i et religiøst miljø som holder Skriften som høyeste og eneste autoritet eller som understreker samvittighetens frihet. Nei, hun er katolikk, er fra Polen, et av Europas mest katolske land. Det som i dag har skjedd i lagretten i Skien, setter reformasjonsjubileet i sitt rette tvetydige lys.