Reformasjon nå

I flere tiår har debatten gått om hvilke muligheter eller begrensninger som kirken har i sin deltakelse i den norske, politiske debatt. Jeg tenker at dette er en aktuell sak som det kunne vært fint at våre biskoper svarer direkte på.

I år feires 500-årsjubileumet for reformasjonen. Sentralt står Luthers oppdagelser om nåden alene, troen alene og skriften alene. Sentralt sto også maktkritikken. For å balansere makten i samfunnet mellom kirke og stat, ble det utarbeidet en lære som for ettertiden kalles Luthersk toregimentslære. Kirke og statsmakt skulle ikke blandes sammen. I flere tiår har debatten gått om hvilke muligheter eller begrensninger som kirken har i sin deltakelse i den norske, politiske debatt. Jeg tenker at dette er en aktuell sak som det kunne vært fint at våre biskoper svarer direkte på.

Min utfordring går derfor til dere biskoper nå:

Hvilket mandat (teologisk) har den norske kirke i den politiske debatt? Hvilke muligheter eller begrensninger gir Luthersk toregimentslære oss som kirke?

Undertegnede har i en ny oppgave, skrevet som en del av Lutherjubileumet i Den norske Kirke, sett på ovennevnte tema. Her har jeg gjort meg noen tanker og funn som er interessante. Mye er basert på nyere tids akademia, altså moderne forskning på temaet: Marius Timman Mjaaland og Ole Jakob Løland er aktuelle personer som har skrevet både artikler om biskopenes pågående debatter med nåværende regjering (Løland 2016) og Mjaaland som er aktuell med ny bok i 2017 (Systematisk teologi). Også avdøde nestorer som Inge Lønning og Berge Furre har vært til inspirasjon.

I oppgaven har jeg blant annet sett at den Lutherske toregimentslære både gir oss noen begrensninger, om vi fortolker den tradisjonelt, men ser vi den i ny tolkning, sett ut i fra slik samfunnet vårt nå er, så åpner det seg muligheter for kirken som aktør i politisk debatt.

For å summere opp de viktigste spørsmålene:

Hvilke utfordringer bringer det med seg at kirken deltar som aktør i den norske, politiske debatt? Vil den lutherske toregimentslære sette begrensninger eller muligheter for kirken selv? Utviklingen siden reformasjonen viser oss at bevegelsen i seg selv var en maktkritikk-reform, hvor Luther utfordret og kritiserte pavens makt, men også øvrighetens makt. Derfor ble Luthersk toregimentslære formet for å gi en viss maktbalanse mellom disse to størrelser. Dermed blir utviklingen, spesielt i Danmark-Norge med statskirkeformen underlagt kongen, et paradoks.

Videre viser historien hvilke utfordringer som forelå både i Luthers tid, men også hvilke utfordringer toregimentslæren har gitt kirken i moderne tid.

Debatten om kirkens plikt eller rett til å delta i den politiske debatt vil fortsette.

Det viser seg at den har både sine svakheter og styrker. En styrke er det for kirken at den er delaktig i samfunnsspørsmål, og som sådan avviser spørsmålet om Gud er død, og er levende gjennom en aktiv kirke som stiller opp kristne verdispørsmål i en mer sekulær tid.

Nettopp dette er viktig å kommunisere utad mot de som kritiserer kirkens delaktighet i politiske spørsmål, siden de nye relasjonene mellom kirke og stat skaper en ny utfordring.

En kunne, som Inge Lønning var i høyeste grad, være kritisk til kirkens rolle i samfunnsdebatten, siden Luthersk toregimentslære tilsynelatende setter sine begrensninger. Men, når en tenker nøye gjennom lærens prinsipper, er det nettopp en del forutsetninger som ikke er tilstede lenger . Staten forvalter ikke den naturlig åpenbarte lov som Luther kaller det (det vil si de ti Bud). Et prinsipp var at det var en lagdeling mellom kirkens ansvar for enkeltmennesket og samfunnets moralske ansvar for «loven». Slik er det altså ikke lenger nå.

Derfor er det, som vi har sett Marius Timman Mjaaland peke på i et leserbrev av 29.desember i Aftenposten, nettopp viktig at det er noen som setter spørsmål til statens maktutøvelse i en sekulær tid.

Samtidig finnes det en utfordring, både teologisk og språklig, for Kirken.

Det er ikke selvsagt, bortsett fra under 2.verdenskrig, hvem som kan definere når uretten er truet i Norge. Det kan være problematisk å trekke Gud inn i sekulære og komplekse, politiske spørsmål. Ser man konservativt og tradisjonelt på luthersk toregimentslære, kan læren sette noen grenser for kirkens politiske engasjement. Disse størrelser skulle jo ikke sammenblandes. Toregimentslæren forutsetter nettopp at en sammenblanding av det åndelige og det verdslige ikke finner sted, det skal være en form for avklart maktbalanse mellom disse to (Kirke og stat).

Det er også noen spesifikt teologiske betenkninger, som går nettopp på at en kan bli for knyttet til ideologier i sin argumentasjon, som skygger for den opprinnelige teologiske grunntenkningen. Dette gjelder uansett hvilket kirkepolitisk (eller teologisk) ståsted en måtte inneha . Teologien kan dermed risikere å skape fraksjoner og ikke være samlende.

Dette er bare noen av spennende tanker Mjaaland presenterer i sin nye bok, Systematisk teologi.

På den andre side har vi sett at det kirkelig maktspråklige, enten kan bli oppfattet som «upassende og mektig» av politikere, altså som for relevant, om en bruker negativt ladede ord som «uverdig» (Preses kommentar til forslag om endring av bistandsbudsjettet) som drar tankene hen til et teologisk spørsmål om godt eller ondt. Kirken kan også bruke et for generelt språk som omtaler rettferdighet og nestekjærlighet, ut fra et sekulært maktspråk, som heller vil bidra til å svekke deres autoritet som samfunnsdebattant, faren er ofte at Kirken med et slik språk kan oppfattes som irrelevant.

Men, og det er alltid et men: En ting som jeg ikke har kunnet ta opp, er noen ytterligere etiske dilemmaer, som jeg nå vil stille til debatt:

a) Definisjonsmakten om uretten som er truet, må debatteres. Dette var tilfellet med Berggrav under krigen. Da var saken klar og tydelig. Kirken måtte handle mot naziregimets brudd på menneskerettighetene, og kunne ikke tie. I dag er politikken mer flytende, dilemmaene er komplekse og det finnes flere løsningsmuligheter som det finnes mennesker i Norge.. Hvem er det som definerer når uretten er truet?

b) Om Kirken påberoper seg å være Folkekirke, vil ikke da en politisk teologi nødvendigvis gi en ubalanse i demokratisk forstand? Hvem representerer Kirken med sine politiske utspill? Risikerer biskopene å ytterlig fremmedgjøre noen av sine medlemmer med å delta på vegne av sine medlemmer i en politisk debatt?