Prester som streiker

En av farene ved at prester streiker er at det som positivt forstått er annerledes med dette yrket, blir mindre tydelig

For første gang i historien streiker medlemmer i Den norske kirkes presteforening. Som en begynnelse ble 21 prester, diakoner og andre kirkeansatte tatt ut av tjeneste før helgen.

I skrivende stund er konflikten med arbeidsgiverorganisasjonen KA uløst. Det er varslet at streiken kan bli trappet opp denne uken.

Situasjonen illustrerer et dilemma som fortjener noen prinsipielle refleksjoner. På den ene siden må vi huske at prester som alle andre arbeidstakere trenger gode rammer rundt jobben sin.

De må kunne ta hånd om sine økonomiske forpliktelser. Prestene har lang utdannelse og dermed studielån. De fleste av dem har familie, og de trenger å sikre seg og sine mat på bordet og tak over hodet.

En av de sterke sidene ved luthersk tenkning om kall, er at det ikke bare gjelder prester og andre i kirkelige stillinger. En baker, lærer eller ingeniør kan med like stor rett, like stor glede og like stort alvor, tenke at man har et kall fra Gud.

Muligheten til å arbeide er en gave fra Gud som vi skal utføre til hans ære og til nytte for medmenneskene våre. Arbeidet skal ikke for noen av oss primært være en anledning til å berike oss selv, men til å berike andre. Vi er hverandres tjenere.

Samtidig vet vi altfor godt at det er en fristelse å utnytte andres arbeidskraft. Ser vi oss bakover i egen historie eller rundt i verden i dag, må vi konstatere at de fleste arbeidstakere i Norge er ufattelig heldige.

Det henger blant annet sammen med at arbeidstakere her i landet over lang tid har kjempet seg til rettigheter som vi i dag tar for gitt, men som på ingen måte er selvsagte.

Det er utviklet systemer som skal sikre at disse blir ivaretatt, og disse er akseptert av det store flertallet.

Ut fra den omtalte kristne forståelsen av kallet vil noen ha problemer med å akseptere streik på prinsipielt grunnlag, særlig i et samfunn som det norske.

Andre vil tenke at alternativet til et organisert arbeidsliv er langt verre og godta streikevåpenet av pragmatiske årsaker. Det blir betraktet som en siste utvei når man mener å ha retten på sin side, men ikke vinner fram.

Selv om prestene også har behov for å forsvare sine interesser, er det noe som skurrer når de tyr streik for å gjøre dette. Det handler om prestens rolle og oppgaver.

En luthersk prest er først og fremst «Ordets tjener». Når man i praksis nekter å forvalte Ord og sakrament for å bedre egne vilkår i arbeidslivet, er det vanskelig å se at dette på sikt skal styrke rekrutteringen til presteyrket.

Ingen trenger å være i tvil om at det ligger an til alvorlig underskudd på prester i årene som kommer. Også i frikirkeligheten og bedehusland trengs det langt flere nye kristne ledere.

Men dette kallet må først og fremst forkynnes fram. Det er tankevekkende at forbedrede arbeidsvilkår for prester og andre ansatte i kirke og misjon har vært ledsaget av sviktende rekruttering.

En av farene ved at prester streiker er at det som positivt forstått er annerledes med dette yrket, blir mindre tydelig.

Uenighet om lønn og arbeidstid bør ikke kunne komme i veien for kallet til å forkynne og betjene mennesker som søker prestens bistand.

Man kan svekke oppfatningen av hvor viktig prestens arbeid er. Det styrker neppe rekrutteringen.