Presidentens ettermæle
Når amerikanerne har valgt seg ny president, kommer det en overgangsperiode da den avtroppende presidenten på papiret ennå har makten, men i praksis er regnet som handlingslammet. I den perioden bruker avtroppende presidenter å prøve å reparere svake punkter i ettermælet sitt. De fleste husker sikkert hvor desperat Bill Clinton strevde med akkurat det. Buch kommer sikkert også til å arbeide med saken. Hvis han da ikke tvert imot har en overraskelse eller to på lur som kan snu opp ned på hele ettermælet.
En del evangelikale kristne i USA regner det som noe i retning av en kristenplikt å sympatisere med de republikanske presidentkandidatene. Kristenplikt er det naturligvis slett ikke. Og ved årets presidentvalg er det dessuten tydelig at den evangelikale sympatien med McCain bleknet påtagelig de siste månedene, trass i Sara Palin. Det skulle ikke undre oss om valgforskerne kommer til at McCain tapte fordi han fremmedgjorde de evangelikale velgerne.
På den andre siden er det et faktum at Bush vant to ganger nettopp fordi han så ettertrykkelig greide å inkludere de evangelikale velgerne. I en henseende var det dessuten vel fortjent at Bush fikk stemmene deres. For Bush har vist seg å være etterkrigstidens mest proisraelske president, endog i sammenligning med israelvennen Lyndon Johnson.
For vår del trodde vi ved valget i år 2000 at Bush junior ville bli like antiisraelsk som faren hadde vært et tiår tidligere. Men da han etter terrorangrepet i 2001 adopterte den israelske terrorismedefinisjonen og la den til grunn for målbevisst antiterrorkrig, innså vi at vi hadde gjettet feil.
Det var i Rikets Tilstand-talen 20.01.2002 Bush lanserte kampen mot «ondskapens akse». Og det var i programtalen for Midtøsten 24.06.2002 han avsatte Arafat og lovet støtte til en palestinsk stat (NB:) på vilkår av at man først beviste at den ikke ville bli en terroriststat. Senest i avskjedsmøtet med Olmert for noen dager siden har Bush insistert på dette samme. Men nå vet de fleste at det etterlyste beviset aldri er blitt levert og at PLO-staten er en død idè.
For både Israels militære sikkerhet og Saudiarabias olje var nedkjempingen av Sadam Husseins Irak i 2003 en uvurderlig viktig begivenhet. Krigen er ekstremt upopulær i Europa. Men for historiens domstol vil den bli stående fjellstøtt som noe av det viktigste Bush fikk gjort.
Men i andre valgperiode avviklet Bush alliansen sin med de neokonservative og slapp gradvis UD-arabistene tilbake til makten. Det var neppe særlig klokt, og ingen Bush-kritiker har takket Bush etterpå. Tvert imot ser det ut til at arabistene kvitterte ved å regisserte et spill som ødela mulighetene for at Bush kunne følge opp det tredje og siste punktet i kampen mot ondskapens akse: Irans atombombe. Til både Saudiarabias og Israels dype bekymring.
Når Bush-kritikerne nå snart slutter å jamre seg over Bush (og får det travelt med å jamre seg over Obama i stedet), kan det bli det overveldende uavsluttede Iran-problemet som blir stående igjen som det svakeste punktet i ettermælet til Bush. Og sannsynligvis er det dèt Bush selv også tenker.
