ENGASJEMENT: Selv om min far (bildet) var mest kjent for sin forkynnergjerning, hadde han ett stort samfunnsengasjement med særlig nød for svake og utsatte grupper. Min far var også alltid tydelig på sin støtte til KrF, skriver Oddbjørg Ingeline Minos.

Politisk arv

Et uforbeholdent menneskeverd fra livets begynnelse til livets slutt har aldri sluttet å engasjere meg.

I de siste fire årene har jeg fått lov å arbeide full tid med politikk for KrF i byrådet i Oslo. Dette har vært en svært interessant periode. Som nærmeste rådgiver til byråd Aud Kvalbein har jeg arbeidet med eldrepolitikken i Oslo. Jeg har blant annet fått et nytt syn på eldre og alle ressursene eldre mennesker innehar som er et gode for samfunnet.

LEDER: Krevende folkekirke

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi tenker kanskje umiddelbart helse og omsorgstjenester når vi snakker om eldre, men fremtidens eldrepolitikk handler om alle sektorer. Inkluderende arbeidsliv, bolig, transport, familieliv, generasjonsbygging, kulturell og sosial inkludering og så videre. Eldrepolitikk dreier seg både om ett nytt syn på eldre og om bedre måter å tilrettelegge tjenestene våre på.

FNs generalsekretær sier i denne sammenheng: Innen 2050, vil antallet av eldre personer være dobbelt så høyt som antall barn i utviklingsland. Denne trenden vil ha en dyptgående konsekvens for land og enkeltmennesker.

«Det er en bred anerkjennelse at den kommende eldrebefolkningen utgjør både betydelige muligheter og utfordringer. I mulighetene ligger alt det eldre kan bidra med inn i samfunnet. Utfordringen er at denne forståelsen om at eldre har mye å bidra med, må legges til grunn allerede i dag for handling.»

Jeg opplevde selv hvordan min egen far også var en eldreressurs som arbeidet og engasjerte seg hele livet. Han gikk i prinsippet aldri av med pensjon, men holdt seg aktiv og engasjert til den dagen han døde.

Hans engasjement og aktivitet gav ham stor livskvalitet helt til det siste på tross av en stadig svekkelse på grunn av kreft. Han viste meg at engasjement og deltagelse ikke har noen aldersgrense.

Samfunnet må kraftig utfordres på hvilke måter vi tar hensyn og legger til rette for at vi alle kan leve sammen i trygghet, trivsel og velvære. Ikke på bekostning av andre generasjoner, men i aktivt samspill med hverandre.

Mitt politiske møte kom tidlig da jeg allerede som bare 5-6 år gammel var på et KrF-stevne sammen med min far. Jeg møtte blant andre Lars Korvald, som gjorde sterkt inntrykk på et lite barn som fikk treffe en tidligere statsminister.

Det skulle likevel ta mange år før jeg gikk aktivt gikk inn i politikken. Godt voksen og etablert med allerede mann og barn, valgte jeg å engasjere meg i KrF kvinner i fylket. Mitt engasjement hadde sin grobunn for særlig de minste og mest sårbare.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Et engasjement man også kan finne igjen i flere partier. Men for meg var det det kristne menneskesynet legger til grunn, at alle mennesker er skapt med ukrenkelig verdighet og umistelige rettigheter, avgjørende. Nestekjærligheten forplikter til radikal omsorg og grenseløs solidaritet, fordi vi alle deler den samme menneskelighet og dette legger grunnstenen for KrFs politikk som ble styrende for mitt partivalg.

Et uforbeholdent menneskeverd fra livets begynnelse til livets slutt har aldri sluttet å engasjere meg. Jeg hørte mye om dette fra min far og folk som ville snakke med ham om dette temaet på hans reiser i Norge.

Samtidig opplevde jeg selv at noen ville fortelle også til meg en annen historie som ikke får spalteplass i mediene. Historien om kvinner som forteller selv at de følte press til å velge abort. Noen ganger av dem som stod dem aller nærmest, men også av leger og helsepersonell, fordi deres overbevisning kan være i tråd med det gjengse synspunkt i samfunnet.

Da er det visst akseptert at du gir råd i tråd med tidens stemme om at svært unge jenter ikke bør få barn for tidlig. Det ødelegger livene deres, mener mange i dag, men bak en abort kan det skjule seg mye varig smerte og sorg som kvinnen må bære i ensomhet.

I Oslo-politikken som en av Europas hurtigst voksende byer, med et stort mangfold og store sosiale forskjeller, trenger sårbare grupper et særlig vern. Ideelle og frivillige organisasjoner som historisk sett har kjempet en formidabel kamp for utstøtte og vanskeligstilte, kjemper nu en ny kamp for å få muligheten til å fortsette å hjelpe mennesker i nød som, rus, prostitusjon, vold eller også regelrett fattigdom.

De kjemper i et virvar av regler om offentlige anskaffelser og regler om kommunal tjenesteproduksjon som setter strenge rammer for hvem som skal få levere hjelp til folk som trenger det.

Kvaliteten og kravene settes utifra de helsemessige aspektene, men den ekstra dimensjonen særlig kristne ideelle organisasjoner bidrar med, der oppfølgingen og omsorgen de gir, medfører at mennesker får ett nytt liv, nytt miljø og nettverk med varige relasjoner der folk som bryr seg om dem i det daglige, i tillegg til den kliniske og medisinske oppfølging, må vektlegges.

Dette er kvaliteter som kommunen må etterspørre for sine tjenestetilbud. Vi må også arbeide målrettet for en varmere by der familiene får tid og mulighet til å være sammen og der familien fortsatt er en byggesten for et godt byliv.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Den kristne kulturarven med våre tradisjoner er en del av den norske identitet som vi ikke må tillate vrakes for et såkalt nøytralt samfunn; dette er verdier som barn og unge som vokser opp i Norge må ha med seg som en del av den norske folkesjelen uansett bakgrunn.

Med trygghet på sin egen identitet og kunnskap om det kristne kulturarven, vil dette også bidra for oss til å møte andre nye landsmenn med åpenhet og raushet. Disse verdiene må formidles sterkere i barnehager og på skoler og legges til rette for på sykehjem og sykehus.

Søndag må bestå som en annerledes dag. Vi trenger alle en reell fridag som ikke privatiseres til en tilfeldig dag. Ut fra forvalteransvaret bør vi tenke på hvordan ta vare på hverandre og miljøet rundt oss, slik at kommende generasjoner får de samme mulighetene som oss.

Mitt politiske engasjement startet i mitt barndomshjem rundt kjøkkenbordet i samtaler med min far. Selv om min far var mest kjent for sin forkynnergjerning der han favnet bredt innen kristenfolket i Norden, fikk være til inspirasjon for mange mennesker og var samlende på tvers av kirkelige grenseskiller, hadde han ett stort samfunnsengasjement med særlig nød for svake og utsatte grupper.

Min far var også alltid tydelig på sin støtte til KrF. Han la i tillegg vekt på at et svekket KrF betyr svekket kristen innflytelse i landet og påpekte at han ikke fulgte gallup eller trender, men stemte ut fra sin kristne samvittighet.

Min fars stemme stilnet i fjor, men jeg sitter igjen med en arv etter ham. Som 2. kandidat i Oslo KrF ønsker jeg å kunne videreføre de verdiene jeg lærte i mitt barndomshjem og fra min far.

Les også
Valgekspert med kritikk av kirkevalget
Les også
Vanunu på israelsk TVMordechai Vanunu (60)
Les også
Hvilken kirke får vi?
Les også
– Debattleder forutinntatt og styrt av egne meninger
Les også
– Ikke hørt om kirkevalgetKirkevalg