Politisert omsorg

Samboeren min, en middelaldrende katolsk kvinne fra Burundi, ble hentet hjemme hos meg av politiet etter nesten ni år i Norge, utvist fra Schengen i fem år, og deretter satt rett på gaten i Bujumbura, Burundi – en av verdens mest voldsherjede byer.

I Norge er det meste politisert og byråkratisert, inkludert slike størrelser som omsorg og varme. Alt du trenger er et direktiv, og begge deler kan implementeres gjennom et tilhørende direktorat.

Problemet er bare at det ikke blir særlig ekte, og at det er vanskelig å plassere ansvaret dersom noen synder, fordi politikere og byråkrater både deler og splitter ansvaret mellom seg, samtidig.

Her er et eksempel: Den 8. september i fjor ble samboeren min, en middelaldrende katolsk kvinne fra Burundi, hentet hjemme hos meg av politiet etter nesten ni år i Norge, utvist fra Schengen i fem år, og deretter satt rett på gaten i Bujumbura – en av verdens mest voldsherjede byer.

Etter loven skulle dette egentlig ikke ha vært mulig, fordi hun er avhengig av medisinsk behandling i Norge for å overleve, fordi hun i Burundi er enslig, ubemidlet, uten adresse og uten adekvat behandling, fordi Burundi er på randen av fullborgerkrig, og fordi hun har en norsk familie.

Men UNE løser problemet ved først å la en nemnd skrive om lovens intensjoner slik at enkeltskjebner likevel kan ofres.

Deretter underrapporterer de volden i Burundi. Så underkjennes et langvarig samboerskap, deretter trekkes motivene hennes i tvil og til slutt avvises alle ankebehandlinger fordi hun allerede er deportert, og derfor ikke lenger er norske myndigheters ansvar.

Slik følger de deler av loven (etter å ha omskrevet den), bryter andre lover, og så lyver de om resten.

I statsministerens nyttårstale sier Erna Solberg at vi må gi flyktninger en sjanse. Jeg skrev til henne og spurte hva og hvem hun mente, men hun svarte ikke, så jeg er henvist til å gjette. Men jeg tror ikke hun snakker om eldre og syke burundiske kvinner, og ei heller tror jeg hun snakker om kristne arabere, jesidier eller jøder – de mest forfulgte gruppene i hele Midtøsten.

Sannsynligvis snakker hun om unge syriske menn, som det nødvendigvis må ryddes plass til, ved å kaste ut andre.

En slik byttehandel er allerede i gang mellom afghanere og østkongolesere, og trolig er det også derfor myndighetene nå ofrer en mild og omsorgsfull kvinne fra Burundi, til fordel for en uvennlig og truende mann fra Irak.

Men det forklarer ikke hvorfor denne åpenbare uretten oppfattes som en attraktiv politisk løsning.

«Et moralsk ansvar», sier politikerne, og viser til konflikten i Syria. Men dette kan de umulig mene, fordi å bytte liv med liv ikke har noe med moral å gjøre. Da er det mer sannsynlig at noen tror de kan høste en stemmegevinst på det, som igjen betyr at årsaken kan ligge i en eller annen politisk allianse.

Én slik allianse eksisterer allerede mellom norsk venstreside og islam, og trolig også det liberale høyre, og dermed eksisterer det også et politisk motiv for å bytte kristne afrikanere med syriske muslimer.

Om det derfor også er årsaken, vet vi strengt tatt ikke, men det tilbyr i alle fall en forklaring på hvorfor myndighetene i stillhet deporterer burundiere til voldtekter, massakrer og et liv i flyktningleire, mens de i full åpenhet inviterer enda flere syrere.

Uansett motiver, er dette kanskje en av de skjendigste og mest fordekte handlingene i moderne norsk historie, men å maskere det som godhet gjør det også til en av de største løgnene.