Politikernes kirkemakt

Tidligere tiders politiske overgrep mot det kirkelige selvstyret fortsetter å få konsekvenser.

Utnevnelsen av ny biskop i Agder og Telemark, som skal skje denne uken, er en historisk handling. For første gang skal Den norske kirke selv - og ikke ministre fra Arbeiderpartiet og andre partier - få velge hvem skal ha tilsynsmyndighet i Guds menighet.

Denne gangen har ikke politikerne noen påvirkning på valget av ny biskop. Eller har de det likevel?

Spørsmålet har blitt kraftig aktualisert etter at de tolv nåværende biskopene kom med sin anbefaling av hvem som bør bli deres nye kollega på Sørlandet. Det ble et merkverdig gjensyn med et mønster vi kjenner så altfor godt fra de politiske bispeutnevnelsene vi nå håpet var et tilbakelagt stadium.

Biskopene gjorde akkurat det samme som tallrike kirkestatsråder fra Arbeiderpartiet har gjort opp gjennom årene. De var som kjent beryktet for å sette det lokale kirkelige votumet til side og uansett gå for den mest liberale kandidaten. Eller den kandidaten som var kvinne. De to faktorene hang forøvrig ofte sammen.

Den konservative Stein Reinertsen hadde før biskopene kom med sin innstilling fått den sterkeste støtten i avstemningene både blant menighetsråd, prester, kirkelige ansatte, teologiske professorer og i bispedømmerådet. Likevel valgte de sittende biskopene å gå på tvers av tillitsvotumet til Mandals-prosten Reinertsen.

Åtte av tolv biskoper stemte for Anne-May Grasaas, som tilfeldigvis er den aller mest liberale kandidaten og blant annet går inn for kirkelig velsignelse av homofilt samliv. Grasaas figurerte bare på tredjeplass på listen som resten av kirken hadde satt sammen. Bare fire biskoper gikk inn for Reinertsen.

Hva er grunnen til at biskopene er så sterkt i utakt med det lokale kirkedemokratiet?

For oss virker grunnen ganske åpenbar. Alle de sittende biskopene er politisk utnevnt. Og omkring halvparten av dem er innsatt av regjeringen på tross av at det kirkelige lokale votumet pekte på en annen kandidat.

Det er foreløpig uklart hvor mye biskopenes innstilling vil få å si når Kirkerådet skal ta sin endelige avgjørelse senere i uken. Selv om utfallet på ingen måte er gitt, vil vi likevel i det lengste tro at Kirkerådet vil følge det klare kirkelige votumet som foreligger for Stein Reinertsens kandidatur.

Hvis man ikke gjør det, vil jo kritikken som kirken tidligere har rettet mot de ulike kirkestatsrådene når det gjelder bispeutnevnelser, virke veldig hul. Kirken vil da få et betydelig forklaringsproblem på dette området.

Uansett kan biskopenes avvikende stemmegivning i denne saken være en forsmak på situasjoner vi kan få flere av i tiden fremover. Selv om kirken nå er skilt fra staten, kan vi risikere at politikere i mange år fremover indirekte kan fortsette å utøve sin innflytelse over utviklingen i kirken i kraft av de politiske bispeutnevnelsene de klarte å tvinge igjennom.


Bispestillinger er som kjent ikke oppsigelig på vanlig måte. I bispestolen sitter man trygt til pensjonsalderen krever sitt.

Det kan altså ta tid å få ristet av seg den statlige påvirkningen av Den norske kirke. Selv om statskirken er historie.

(Dagen)