Pinlig av barneombudet

Samtidig som barneombud Reidar Hjermann stigmatiserer en hel gruppe kristne, avslører han en forbløffende mangel på innsikt i norsk kristenliv.
Det har vakt sterke reaksjoner at Hjermann i en Dagsnytt 18-sending oppfordret lærere, førskolelærere og andre voksne å være ekstra oppmerksomme på barn fra karismatiske menigheter. Ordrett sitert sa Hjermann at «hvis man vet at dette er en familie som kommer fra en karismatisk menighet, da kan man stille noen direkte spørsmål til barna. Hvordan står det egentlig til hjemme hos deg, hva holder dere på med?»
Gjennom denne uttalelsen stigmatiserer barneombudet alt fra pinsevenner og «frie venner» til Oase-folk. Han mistenkeliggjør foreldre i slike sammenhenger, og fremstiller de mange tusen barna som hører hjemme her som ofre.
Samtidig planter han en uro hos disse familiene: Vil barneombudets signaler resultere i at ansatte i skoler og barnehager begynner å følge ekstra med på dem?
Det er også problematisk at Hjermann i Dagsnytt 18-innslaget setter likhetstegn mellom karismatiske menigheter og lukkede menigheter. Dette er ikke bare en uheldig forenkling. I de fleste tilfeller er det direkte feil. At en menighet lærer noe annet enn Den norske kirke, eller at den er liten, betyr som regel ikke at den er lukket og isolert. Reidar Hjermann ville sansynligvis vært hjertelig velkommen hvis han banket på døren i en slik menighet.
I innslaget beklaget barneombudet også at det var lite tilsyn med «de ulike isolerte menighetene rundt omkring. Det gjelder både de som har vært i Norge i lang tid og de som tilhører religioner som har kommet til Norge i nyere tid.» Hva mener Hjermann med dette? Mener han at det offentlige bør føre tettere kontroll med frimenigheter?
Vi opplever at barneombudets uttalelser er et gufs fra fortiden. Selv om både konventikkelplakaten og dissenterloven er historie og Grunnloven garanterer full religionsfrihet, ser vi her et nytt eksempel på at frimenigheter mistenkeliggjøres.
Uttalelsene er også et ekko fra regimer vi ikke ønsker å sammenligner oss med, der åndelig liv kontrolleres av staten.
Vi mener at barneombudet gjør mye godt. Engasjementet er grundig dokumentert i ombudets ferske årbok. Trolig er også utspillet mot karismatiske menigheter godt ment. Vi tror at barneombudet formulerer seg som han gjør, fordi han mangler kunnskap om norsk kristenliv. Dette kommer tydelig frem når Hjermann i gårsdagens avis nevner Jehovas vitner som eksempel på en karismatisk menighet. Uttalelsen var pinlig, men vil raskt bli tilgitt hvis barneombudet kan la seg inspirere av episoden til å sette seg inn i hva som faktisk foregår i norske menigheter.
Reidar Hjermann skal ha ros for sin vilje til å stille seg på de sårbare barnas side. Vi er helt enige i at barnevernet skal gripe inn når de oppdager omsorgssvikt hos barn i karismatiske miljøer - på samme måte som de skal hjelpe barn som lider i alle andre sammenhenger. Men i fremtiden vil vi anbefale barneombudet å bruke objektive kriterier når forsømte barn skal identifiseres. Blåmerker, fravær og merkbar endring i adferd er eksempler på slike objektive kritierier. Medlemskap i en karismatisk menighet er det ikke.