Påsken før påske, til utfrielse for alle

Vel overstått påskefeiring, årets viktigste høytid for verdens kristne og bærer av budskapet om Jesu død og oppstandelse.

Men feiret ikke Jesus selv også påske sammen med disiplene, rett før han døde? Jo, Jesus feiret den jødiske påsken, slik hans jødiske brødre og søstre hadde gjort gjennom århundrer til minne om utfrielsen fra Egypt.

I det jødiske påskemåltidet, haggadah leser man tekster om utgangen fra Egypt i 2. Mosebok.

Usyret brød brytes, deles og gjemmes og andre symbolretter spises til minne om bitterheten hos de jødiske slavene og byggverkene som de reiste.

Slik feirer man fremdeles utgangen av Egypt, og minner hverandre om at det kunne vært oss selv som trengte frihet fra århundrer som slaver.

Jeg kan nesten se dem for meg, familiene som måtte flykte fra hjemmene sine midt på natten. Fedre og brødre som bar med seg det lille familien eide, i tillegg til noen verdisaker gitt av egyptiske naboer. Mødre som pakket usyret deig og lesset den på dyrene.

Og barn som bar med seg en sekk klær over skulderen og tok hånden til yngre søsken. Ingen visste hvor de skulle, eller hvor lenge flukten ville vare.

Kvinner og menn, voksne og barn, ble jaget ut av Ramses av egyptiske borgere og soldater under rop som; – Dere har drept våre førstefødte! Kom dere ut herfra! 2. Mos. 12.33 forteller at; Egypterne presset på folket for å få dem ut av landet så fort som mulig. «Ellers dør vi alle sammen», sa de. Frykten for at faraos menn ville ombestemme seg, var reell.

Dessverre har historien vist at frykten i øynene hos slavene på flukt, ikke var enestående eller unik. Det jødiske folket har gjentatte ganger blitt utsatt for forfølgelse, trakassering og drap. Utallige mennesker har måttet forlate hjemmene sine i hu og hast, med falske beskyldninger hengende over seg, for å overleve.

Fra vårt eget land flyktet rundt 1200 jøder til Sverige under andre verdenskrig. Filmen Den største forbrytelsen viser norsk politis deltagelse i arrestasjonen av over 500 jøder som ble sendt med skipet Donau, minner oss om vårt eget folks deltagelse i ondskapen mot jødene.

For de fleste er det umulig å forestille seg et liv på 1620-tallet. Norge ble styrt fra København og var underlagt Danmark, mens svenskene jevnlig erobret og tapte områder som lå nær deres grense. Selvstendighet virket enda fjernere da Fredrik III av Danmark-Norge innførte enevelde i 1661.

På Moses’ tid kjente det jødiske folket ingen annen virkelighet enn det å være slaver. I 400 år hadde lidelsene vart, og undertrykkelsen ble stadig verre.

Jødene hadde ingen rettigheter, og det var ikke straffbart å mishandle eller drepe dem. De var statsløse og rettsløse gjennom 20 generasjoner. Da Moses ble født hadde farao til og med bedt folk drepe alle nyfødte jødiske gutter ved å kaste dem i Nilen.

Hver kveld ber jeg og gutten min på seks sammen ved legging. I påsken spurte han hvorfor Gud ventet så lenge før han svarte jødenes bønner. Jeg hadde tidligere forklart at Gud hadde hørt hver eneste bønn fra israelittene om hjelp og frihet. Og for å være helt ærlig, synes jeg at det er vanskelig å forklare hvorfor slike hatefulle overgrep kunne fortsette gjennom fire århundrer.

At Gud hadde forberedt Abraham på at etterkommerne ville leve som slaver i Egypt i 400 år er ikke tilstrekkelig her. For hvordan skal seksåringen finne motivasjon til å be når svaret kan drøye 400 år?

Utfrielsen kom på dagen, 430 år etter at Josefs familie flyttet til Egypt. Dermed har påskefeiringen blitt en av de viktigste høytidene for det jødiske folket. Men også de første kristne bruker utfrielsen fra Egypt til å undervise om behovet for frelse fra vårt Egypt, som slaver under synden.

Forfatteren av Hebreerbrevet skriver; I tro nektet Moses, da han ble stor, å kalles sønn av faraos datter. Han ville heller lide vondt sammen med Guds folk enn å nyte synden en kort tid. Han holdt Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen. I tro forlot han Egypt uten å frykte kongens vrede.

Han holdt ut, for det var som om han så den usynlige (11.24–27). Teksten her antyder også at Moses fikk møte Messias, den usynlige Guds vesen ved utfrielsen.

Håpet om et bedre fedreland er også et universelt håp, et håp for alle folkeslag. Og det lovede fedreland heter hverken Norge eller noe annet kjent land. Det heter himmelen!

Forfatteren av Hebreerbrevet skriver; Når de taler slik, viser de klart at de lengter etter et fedreland. Hvis de hadde tenkt på det landet de dro ut fra, hadde de hatt tid til å vende tilbake. Men nå er det et bedre land de lengter etter: det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, men vil kalles deres Gud, for han har gjort i stand en by til dem. (11.14–16)

Dermed får utfrielsen fra Egypt betydning ikke bare for Moses og hans samtid, eller Jesus og hans disipler.

Jesus Messias ble selv slaktet som offerlam på langfredag, og åpnet veien for alle, for frelse fra dommen og utfrielse fra synden.