På tankereise med penn og papir

Skriftlig kan man dra til steder man aldri har vært eller langs ruter man gikk for lenge 
siden og ønsker et gjensyn med. Ett enslig stikkord er nok til å komme i gang.

Vi besøker St. Hanshaugen Eldresenter i Oslo. På systua sitter fire eldre rundt et bord. Vi får være flue på veggen når stillheten senker seg og konsentrasjonen setter inn.

– Sist var overskriften «Lys og skygge», og det kom tekster med mye bevegelse og klare naturbilder. Nå er det en ny oppgave: «Stien».

Det er kursleder Ingrid Z. Aanestad som snakker. Hun gir deltakerne en halv time til å skrive og gir råd med på veien om å begynne i det konkrete.

Tråkler tekster

Rundt bordet sitter en mann og tre kvinner, foruten kurslederne Kjersti Bronken Senderud og Aanestad. Begge er skjønnlitterære forfattere og jobber på oppdrag forKirkens Bymisjon. Skrivekurset er et pilotprosjekt – som på fem år har fått et visst varig preg.

Vi er på systua på St. Hanshaugen Eldresenter. Stoffer og sysaker i hyller og skap omgir oss. Men nå går det ikke knapper og tøy. Nå er det tekster som skal tråkles.

Ved langbordet går det i penn og papir. Skrivingen ser ut til å gå unna. Alle er i sin egen verden. Det minner om eksamenskonsentrasjon. Vi observerer ingen skrivesperre, kun korte tenkepauser og fjerne blikk. Noe foregår.

Ark fylles opp og blas om. Man kommer et godt stykke av gårde selv på en fattig halvtime.

– Fem minutter igjen, sier Bronken Senderud og forsterker «eksamenspresset».

Skjønt her skal det ikke presteres så fælt. Ingen kommer til å stryke.

– Jeg får ikke slutta, sier Jorunn Sundby (76) leende ved enden av bordet. Det er vondt å få stoppet når man er i siget.

Framfører

Ivar Børsheim (74) er eneste mann i skrivekorpset og først ut med sin fortelling. Alle framfører sitt bidrag selv.

– Dette er en veldig konkret sti, sier han og tar oss med til eksotiske skogsstrøk med bratt stigning i terrenget. Noe bringer tankene i retning Nepal, hvor det var jordskjelv for et år siden. Stilen er litterær og beskrivende.

Nora Fjose (73) er i et annet univers. Hun går tilbake til sin aller første tid i hovedstaden som ung sykepleierstudent. Som finnmarking møtte hun ukjente sosiale koder, og fortellingen om hvordan hun og en venninne tok en slektning på senga da de gikk på sent kveldsbesøk skaper humring.

Jorunn Sundby (76) «gikk en tur på stien» og er åpenbart både i fiksjonens og virkelighetens verden. Randi Elstrand (84) tar oss med til seters i svunne tider, nærmere bestemt under krigen.

– Gøy

– Er det gøy å skrive?

– Ja, det er det, lyder det unisont fra fire skribenter langs langbordet.

– Men det er noe annet også. Det er utfordrende og spennende, sier Ivar. Han synes også det er utmerket å få være med inn i de andres tekster. Ikke bare skrivingen, men skrivefellesskapet er av betydning. Man blir kjent med de andre, men:

– Jeg blir bedre kjent med meg selv også, sier Jorunn.

Randi er eldst i firkløveret og roser de kursansvarliges evne til å motivere.

– Det er fint å få en utfordring slik at man får satt i gang. Det holder med et ord eller uttrykk, sier Ivar.

– Dette hadde jeg aldri fått til hjemme, sier Jorunn.

Ikke mimrekurs

Ivar pleier å dele historien hjemme også. Da får han spørsmål om hvor stoffet kommer fra.

– Svaret er at det dukker opp ting som ikke hører til noe sted. Da er det gøy, synes han.

Bronken Senderud understreker at det ikke er «Husker du?» i litterær utgave de arrangerer.

– Dette er ikke et erindringskurs, selv om vi oppfordrer deltakerne til å dra veksler på egne erfaringer. Men de dikter også.

Ivar bekrefter. Alt han skriver, er ikke selvopplevd.

– Jeg har heller ikke vært alle de stedene jeg skriver om, sier Jorunn, mens Randi har det motsatt. Hun beskriver en sti i et landskap hun kjenner, men som har forandret seg fordi det er gjengrodd.

Graden av fiksjon varierer blant de fire.

– Og hvor oppstår diktningen? Det litterære kan også oppstå der hvor noe tilsynelatende var helt kjent, sier Bronken Senderud.

Utfordres

– Skriver dere noe ellers, når dere ikke er her?

– I min oppvekst var det jo en del brevskriving, men ikke så mye nå lenger, sier Randi. Derfor blir det ikke mye skriving til hverdags, særlig ikke for hånd.

– Nei, dette er nytt for meg, svarer Ivar.

Han har vært lærer, blant annet på yrkesfagretninger, men der er det ikke så mye skriftlig arbeid.

– Hjemme skriver jeg ikke så mye, men her blir jeg utfordret til det, sier Ivar, som tydeligvis trenger litt press på seg.

Jorunn, derimot, har skrevet en del, men i en helt annen sjanger. Hun er også lærerutdannet, og har bidratt til faglitteraturen. Da hun fikk høre om skrivekurset, kastet hun seg over det. Dette hadde hun ønsket seg lenge.

– Jeg har fortalt mye, men jeg har ikke tatt meg tid til å skrive, sier Nora, som har jobbet som sykepleier.

Kirkens Bymisjon har holdt skrivekurs i omkring fem år. Bronken Senderud har vært med fra starten og forteller at mange deltakere bærer på et ønske om og behov for å skrive, men er aldri kommet i gang. Kurset hjelper dem.

– En tillitssak

Når strek er satt, skal tekstene deles. Framføringen er et sårbart øyeblikk. Taushetsplikt er et for sterkt ord, men tillit i gruppa er viktig.

– Ja, det er tillitssak å dele en tekst, sier Ivar.

Han sier vissheten om at han skal på kurset på onsdager, stiller ham inn for å skrive og å dele.

– Jeg vet ikke hva som kommer ut av det denne dagen, men jeg har en slags forventning, sier han.

Jorunn finnes skriveonsdagene selvutviklende, mens Randi gjennom denne aktiviteten kommer i hu tider da det var vanlig å skrive dagbøker og minnebøker. Slikt er det mindre av nå.

– Jeg prøvde å skrive dagbok, men jeg syntes det ble for selvopptatt, avslører Ivar.

Faktisk fikk han boka han bruker på kurset for at den skulle være dagbok. Nå er den kommet til nytte på annet vis.

Lukkede rom

Kurset går over ti uker. Halvannen ettermiddagstime hver onsdag møtes de på senteret. Jorunn finner det forløsende å komme hit.

– Når jeg kommer, aner jeg ikke hva jeg skal skrive, sier hun.

– Minnene kommer når man konsentrerer seg, sier Nora Fjose (73).

– Når vi kommer med dagens tittel, åpner vi for minner og erfaringer, vi åpner en dør inn til lukkede rom, sier Bronken Senderud.

– Det er en slags terapi også i å skrive, mener Randi, mens Bronken Senderud understreker at hverken hun eller Aanestad er terapeuter.

– Vi lytter etter tekstens orientering og forsøker å gi tilbakemelding på de kvalitetene vi hører i den enkeltes tekst, sier hun.

– Det er flest damer her. Tør de mer enn menn?

– Det kan du spørre om. Det speiler kanskje generasjonen deres. Men det er det samme på forfatterstudiet jeg har gått på. Kanskje kvinner har lettere for å skrive og dele? sier Kjersti Bronken Senderud.

Hun sier skrivekursene for eldre ligner mye på delingen som skjer på forfatterutdanningen.

– Man skriver og man deler en tekst. Jeg syntes selv det var veldig skummelt, og jeg kan identifisere meg med dem som er på kurset her. Det er jo jo råtekst de deler, og de byr på seg selv. Men mange påpeker at det finnes en trygghet i denne rammen, og de blir kjent på en annen måte enn ved å småprate over kaffe og wienerbrød.

Penn og papir

– Dere sverger til penn og papir, ikke datamaskin.

– Noen på kursene våre bruker PC på grunn av fysiske utfordringer, som gikt eller lignende, sier Bronken Senderud.

– Jeg kunne ikke skrevet dette på et tastatur. Da måtte jeg brukt så mye av min oppmerksomhet på å skrive i stedet for å tenke. Det slipper jeg når jeg bruker penn, sier Ivar.

Og valget av redskap har en betydning. Nora synes hun får «mer nærhet til stoffet» når hun benytter tradisjonelle skriveredskaper.

– Å forme bokstavene med hånden, kan gi en mer direkte inngang til teksten, i alle fall for alle som brukte penn og papir da de lærte å skrive, sier Ingrid Z. Aanestad.

Kjersti Bronken Senderud mener kurset har stor verdi.

– Det gir deltakerne utvikling og selvrespekt. Det er et modningsprosjekt, og det motvirker kanskje at man blir nedstemt og deprimert. Det har ringvirkninger også for de nærmeste og for samfunnet, sier hun.