Opprør eller tilbedelse

At Jesus blir både hyllet og hatet er ikke noe nytt. Slik har det alltid vært. Men på vei ut av høytiden bør vi alle tenke over om vi vil følge eksempelet til Herodes eller til vismennene og Simeon.

Den motsetningsfylte holdningen til julens hovedperson er noe å grunne på når høytiden er på hell. Datoen i dag har navnet trettendededag jul eller helligtrekongersdag. 6. januar er en minnedag for vismennene som kom fra Østen til Jerusalem og ville hylle jødenes konge, etter å ha sett stjernen hans gå opp. I palasset til kong Herodes var den nyfødte imidlertid ikke å finne, forteller evangeliet etter Matteus.

Men Herodes kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde. Disse fortalte om profeten Mikas ord som hadde varslet at Messias skulle bli født i Betlehem. Dermed reiste vismennene videre dit. «De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra», skriver evangelisten.

I en drøm ble vismennene advart mot å komme tilbake til Herodes, slik han hadde bedt dem om. Kongen ville nemlig ikke hylle barnet, slik han hadde sagt, men drepe det. Josef ble også varslet i en drøm om at han måtte ta barnet og moren og flykte til Egypt. Herodes ble rasende og sendte ut folk som drepte alle guttebarn i Betlehem og området rundt som var to år eller yngre. Massakren er blitt opphav til uttrykket ramaskrik.

Dramatikken i julens budskap er blitt gjort til noe ufarlig og nusselig, mener professor Paul Otto Brunstad ved NLA Høgskolen. «Det eksistensielle og skjellsettende mysterium, at Gud ble menneske, er i ferd med å reduseres til et blekt bakteppe for en feiring på tomgang. Det Herodes forsøkte på gjennom sin brutale reaksjonsmåte, men mislyktes med, har vi med vår feiring indirekte bidratt til å fullføre», skriver Brunstad i en kommentar på sin egen nettside.

I en av de mer banale julesangene kommer det fram en dyp sannhet om julens betydning. «Nå er det jul igjen, og nå er det jul igjen, og julen varer helt til påske». En jul som ikke varer til påske, er ikke virkelig begynt. Julebudskapet bærer i seg et alvor og en utfordring som det er fristende å pakke bort sammen med krybber, kranser og krimskrams.

Jesus kan være fin å feire når han er liten og under vår kontroll. Men den som, i likhet med Herodes, tenker over at en ny konge var født, kan oppleve dette barnet som brysomt og truende. I alle fall bør han helst ikke bli voksen.

Det postmoderne menneske hater autoriteter. De første kristne hadde en bekjennelse som besto av bare tre ord, leser vi i Apostelgjerningene: «Jesus er Herre». Spenningen er stor mellom vårt ønske om å regjere uforstyrret i eget liv og det kristne budskapet om at vi må bøye oss for Guds vilje.

Evangelisten Lukas forteller om den gudfryktige Simeon som i Jerusalem fikk oppfylt løftet Gud hadde gitt om at han ikke skulle se døden før han hadde sett Messias. «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt», sa Simeon da han tok Jesusbarnet i armene sine.

At Jesus blir både hyllet og hatet er ikke noe nytt. Slik har det alltid vært. Men på vei ut av høytiden bør vi alle tenke over om vi vil følge eksempelet til Herodes eller til vismennene og Simeon. Dypest sett handler det om vi vil gjøre opprør mot Gud eller om vi vil ha Jesus som Herre og frelser.