Ønsker seg arabiske venner

Geula Dadon fant mannen i sitt liv mens han bodde i skogen i Jerusalem.

– Vi er ikke helt normale, altså, understreker Geula Dadon.

I nabolaget Kiryat Menachem sørvest iJerusalem tasser ivrige barneføtter rundt i en slitt og sparsomt møblert leilighet mens Geula baker kake til fredagkveldens sabbatsmåltid.

Hun ønsker velkommen med et varmt smil, sammen med Fefe, en 14 år gammel stor, svart hund.

De fire barna bytter på å hjelpe mor på kjøkkenet og leke i den lille leiligheten. Innimellom balanserer de på en stol og henter seg ispinner i fryseren.

Familien er ortodokse jøder og holder tradisjoner og jødiske lover. Men de er altså litt utenfor normalen.

– Jeg tror ikke på måten vi bor på nå. Jeg tror ikke på kapitalistenes penger, sier ektemannen Yaniv, en idealistisk mann opptatt av natur, bærekraft og skepsis til autoriteter.

Kastet pengene

På en sofa av madrasser på balkongen sitter han, far i huset, ikledd stripete bønnesjal og mørke bønnereimer og leser religiøse tekster.

Balkongen fungerer også som tørkestativ og oppbevaringsplass for alt fra en moped og akvarium til Yanivs lille kontor og verksted. Rommet av bølgeblikk rommer en datamaskin, alskens snurrepiperier, bøker, motorer og elektriske ledninger som brukes til ulike eksperimenter.

Før han møtte Geula bodde Yaniv syv år i telt i skogen. Han fikk nok av «systemet» etter å ha tjent seg rik på å jobbe med sikkerhetsopplegget på et nettkasino mens han bodde i Caribbean.

– Jeg hørte om noen som tok selvmord etter å ha fått pengetrøbbel etter gambling, og det endret tankegangen min. Pengene kastet jeg, forteller han i en israelsk tv-reportasje som ble laget da familien bodde i skogen en seks måneders tid for et år siden. Der bodde de under et overtelt laget av en militærfallskjerm og sov i et par gamle biler.

– Vi prøver å gjøre ting bra på vår egen måte. Jeg håper vi vil lykkes, sier Yaniv når tv-reportasjen er slutt.

Etter hvert ble familien nødet av myndighetene til å flytte til leiligheten de nå bor i.

Ikke mainstream

Yaniv er Geulas andre ektemann. De møttes for syv år siden og giftet seg tre måneder etter at hun var skilt.

– Jeg visste hva jeg ville ha, sier hun og rører sammen en kakedeig.

Geula giftet seg første gang som 19-åring i en stor, hvit brudekjole etterfulgt av en stor fest. Men etter hvert skrantet forholdet. Han sluttet å være religiøs og ønsket seg ikke barn. Geula ønsket seg mange barn og en religiøs hverdag. Det fant hun i Yaniv. De giftet seg i en enkel og uformell seremoni i skogen med familie og venner.

– Hvordan er livet?

– Vi er rare. Jeg møtte Yaniv i skogen og jeg likte at han ikke er mainstream. At han også er religiøs og ønsket seg barn og familie, holder oss sammen. Vi har ulik oppvekst og ofte konflikter, men familien er veldig sterk.

Det er Geula som står for familiens inntekt for tiden, med en hjemmebarnehage på hverdager. Yaniv er lærer i fysikk på en barneskole, uten lønn.

Om ultraortodokse

Selv vokste hun opp i en liten bosetting med 1000 innbyggere nord for Jerusalem. Hun hadde en ortodoks far som hadde bakgrunn i ultraortodokse miljøet i USA. Halve slekten hennes er framdeles ultraortodokse.

– Jeg fikk ikke snakke med gutter og hang bare med jenter.

En stund vurderte hun å bli del av haredi, den mest konservative gruppenultraortodokse jøder, men fant ut at det ikke var noe for henne.

Nå synes Geula det er trist at ultraortodokse grupper stenger seg inne i lukkede samfunn og har minimal kontakt med resten av folket iIsrael. Hun er kritisk til pekefingrene og konformiteten blant haredi.

– De ser ikke at verden er i endring og at de må være med på endringen. Ultraortodokse tenker at alle må være like, men det er ikke riktig. Folk må være seg selv. Man trenger ikke fortelle alle andre hva de skal gjøre.

Samtidig forstår Geula at det er lett å være del av et lukket og organisert samfunn.

– Det er trygt når verden er så komplisert.

Vil bo i skogen

I hverdagen kommer den jødiske troen til uttrykk i en moderat, men konservativ klesstil, et noenlunde kosher kjøkken og opp­dragelsen av barna.

– Jeg tror på Gud og snakker med han hele tiden. Jeg prøver å gjøre ting slik han vil.

Familien trives i nabolaget, selv om Geula helst drømmer om å bygge et hus i skogen med egen dyrkbar mark og dyr.

– Folk er hjelpsomme og snille. Vi lærer barna til å redde verden og være gode mot hverandre.

Hun tar oss og barna med på en kjøretur til en nybakt mor i bydelen, der hun leverer to nylagde gulrotkaker i form.

– Folk bidrar nå i starten. Det er veldig fint, smiler Geula.

Araber-frykt

– Har du palestinske venner?

– Vi har en venn ikke så langt unna. Jeg vil gjerne ha arabiske venner, men jeg møter dem aldri. Personlig har jeg ikke noe mot dem, men jeg tror ikke mange tenker som meg.

I oppveksten lærte den ortodokse kvinnen å være redd for arabere. Da hun var seks år, ble bestevennens mor drept i sitt hjem. Det tok mange år før Geula sluttet å se på arabere som fiender.

– Folk er redd for arabisk terrorisme. Det er trist at vi må være forsiktige.

Når hun møter arabere på gata, er hun alltid litt på vakt, selv om hun er hyggelig og smiler. Man vet aldri hvem man kan stole på og hvem som plutselig trekker kniven.

– Men jeg måtte jo også være på vakt overfor naboene våre før jeg ble kjent med dem, påpeker hun.

Leve i fred

Ektemannen ser på konflikten mellom Israel og palestinerne som rent tøv og politisk spill for å tjene penger. Han tror den idealistiske løsningen for ekte fred er å oppheve alle grenser og rett og slett være vennlige mot hverandre.

Geula tror begge gruppene egentlig bare ønsker å leve i fred.

– Jeg har ingen politisk mening om det, men jeg synes at alle må ta det litt med ro.