Ondskapens imperium

Datoene som minner oss om den kalde krigen og dens avslutning kommer tett nå om dagen.
I dag for 20 år siden satt mange av oss klistret foran TV-skjermen og fulgte de dramatiske bildene fra Sovjetunionen. En gruppe høytstående politikere og KGB-folk hadde plassert president Gorbatsjov i husarrest ved Svartehavet. I Moskva dundret panservogner gjennom hovedstaden. Hele frigjøringsprosessen hos verdens andre supermakt stod i fare for å bli utradert.
Tidligere denne uken ble det markert at det nå er 50 år siden Skammens mur ble reist i Berlin. Et desperat østtysk kommunistregime prøvde redde seg selv fra undergang ved å stenge sine egne innbyggere inne bak betong, piggtråd og miner.
Men kuppmakerne i Moskva klarte ikke å stå imot den frihetsbølgen som skylte over hele østblokken, like lite som DDR-pampene i Berlin hadde maktet det knappe to år før. 22. august 1991 var dramaet over. Gorbatsjov var tilbake i Moskva og konspiratorene ble arrestert.
Kuppet skulle vise seg å være sovjetkommunismens siste krampetrekning. Idag er både Berlinmuren, augustkuppet, den kalde krigen og også Sovjetunionen selv historie. Men det er et viktig stykke historie. Kanskje vår generasjons aller viktigste.
Sovjetunionens undergang er en unik hendelse i verdenshistorien. Det finnes ingen parallelle eksempler på at et imperium har kollapset på så kort tid og på en slik måte. Andre verdensriker har gått under på grunn av invasjon eller opprør. Det har nesten uten unntak vært snakk om voldelige omveltninger.
Men Sovjetunionen imploderte, falt sammen, knapt uten at et skudd ble avfyrt.
Kommunismens kollaps kan faktisk også lære oss noe viktig om den tiden vi selv lever i. Alle må innrømme at det historiske årsaksforholdet til at det gikk som det gikk er komplisert. Økonomiske, teknologiske, militærstrategiske og separatistiske grunner blir gjerne trukket frem. Men vi må heller ikke glemme enkeltpersonenes viktige rolle i det store østeuropeiske dramaet som nå ligger to tiår bak oss. Det gjelder folk som Lech Walesa, Mikail Gorbatsjov og i sluttfasen under augustkuppet, selvfølgelig også Boris Jeltsin.
Også personer på vestlig side hadde avgjørende innflytelse på hendelsesforløpet. Ved valget i 1980 fikk USA en president som igjen hadde mot til å kalle Sovjetunionen med dets rette navn, et «ondskapens imperium».
I dag føles det ikke unaturlig å bruke slike ord om Sovjetregimet. En regjering som undertrykker, fengsler, torturerer og nekter sine egne borgere sentrale menneskerettigheter, er ond.
Men da Ronald Reagan lot disse berømte ordene falle i 1983, var det ikke måte på hvor forferdelig dette var. Vestlige forståsegpåere, spesielt europeiske, var opprørt over at den amerikanske presidenten kunne uttrykke seg slik. Han måtte da forstå at en denne typen uttalelser bare ville virke mot sin hensikt, føre til enda mer fiendskap og spenning. I stedet burde man gå dialogens vei. Snakke med sovjeterne, høre deres synspunkter, prøve å finne en vei sammen.
Bak jernteppet var reaksjonene annerledes. Der fattet dissidenter og regimekritikere håp fordi verdens mektigste mann tok deres parti i stedet for å smiske med makthaverne, mennene som undertrykte dem.
Selv om Sovjetunionen er borte har vi også i vår tid rikelig med undertrykkende regimer. Noe av disse vakler nå. Og da er verdens ledere - de norske inkludert - plutselig på plass med krav om at diktatorene må gå av. Men hvorfor har vi ikke hørt kritikken mot Gadaffi, Assad og Mubarak tidligere? Sistnevnte fikk til og med for ikke så veldig lenge siden gratulasjon fra Jonas Gahr Støre for å ha vunnet valget i Egypt. Vi vet jo alle - Støre antagelig også - hvor stor prestasjon det var av diktatoren som har holdt landet i sitt personlige jerngrep i 30 år.
Det er denne lærdommen og inspirasjonen vi kan overføre fra den kalde krigens avslutning til vår egen tid. At vi tør å snakke i klartekst om ufrihet og undertrykkelse. Om totalitære ideologier enten de er venstre- eller høyreekstreme.
Eller av religiøs karakter.