Om å skyve ressurser fra seg

Det er underlig at Den norske kirke ikke selv ser seg tjent med å åpne for alternativt kirkelig tilsyn. Kirken risikerer å miste verdifulle ressurser. I stedet kunne den ha åpnet for en ordning i tillegg til den eksisterende strukturen med geografisk inndelte bispedømmer.

Uenigheten i homofilispørsmålet handler ikke først og fremst om homofile eller lesbiske, men om tilliten til Guds ord slik det er gitt oss.

På det grunnlaget kan både Bispemøtet og Kirkemøtet gjerne vedta at denne uenigheten ikke er kirkesplittende. For mange av kirkens medlemmer vil den likevel bli oppfattet som det. Og en slik oppfatning er slett ikke unaturlig.

I omtrent alle kirkelige sammenhenger gjennom den kristne kirkes historie ville en slik uenighet blitt oppfattet annerledes enn det Bispemøtet har lagt til grunn.

I praksis vil vi nok se i mange lokalmenigheter i årene fremover at denne uenigheten rent faktisk fungerer kirkesplittende. Det kan man ikke vedta seg bort fra.

Og selv om vi neppe står overfor noen massiv konservativ utmeldingsbølge, vil man nok flere steder merke en forskjell når mennesker som har vært frivillig engasjerte gjennom mange år etter hvert finner sitt åndelige hjem andre steder. Heller ikke dette kan man vedta seg bort fra.

Med dette utgangspunktet er det underlig at ikke biskopene ser seg tjent med å beholde engasjerte medlemmer innenfor Den norske kirkes rammer fremfor å skyve dem fra seg.

Det er ikke urimelig at menighetsaktive kristne gjerne vil kunne forholde seg til en biskop eller en annen tilsynsperson som de kan ha åndelig tillit til. Med sin egen struktur legger Den norske kirke selv opp til en flerleddet ledelsesmodell. Det burde være mulig å utvide denne, selv om heller ikke dette vil være smertefritt.

Det skulle være et gode at mennesker som kjenner dyp sorg over den kirkelige situasjonen, men likevel ikke vil forlate Den norske kirke, ønsker å stå under tilsyn i denne kirken.

Man kan naturligvis si at ledelseslinjene vil fremstå mindre entydige hvis man opererer med tilsyn utover eller på tvers av de geografisk inndelte bispedømmene. Men biskopene gjør da klokt i å ta inn over seg at denne situasjonen er skapt av dem som hindrer alternativt tilsyn, ikke av dem som ønsker det.

Realiteten er blant annet at mange bedehusforsamlinger gjennom flere tiår allerede har utviklet seg til å ligne på fullverdige menigheter. Både Norsk Luthersk Misjonssamband, Indremisjonsforbundet og Normisjon har lagt ned betydelige ressurser i å utvikle forsamlinger.

Om situasjonen skulle tilsi det, vil alle disse organisasjonene i løpet av ganske kort tid kunne definere forsamlingene sine som menigheter, og opprette mer omfattende strukturer enn de registrerings-trossamfunnene NLM og ImF allerede har. Da vil disse faktisk kunne utgjøre noen av landets mest vitale trossamfunn.

Det vitner ikke om verken raust, djervt eller spesielt langsiktig lederskap når Den norske kirke ikke vil vise engasjerte kirkemedlemmer en større imøtekommenhet med tanke på alternativt tilsyn. Det skal ikke så veldig mye til før de må se seg tilbake og angre på den strategien de valgte.