Nytt håp for de mest sårbare

Vårt håp er at solidariteten skal omslutte de svakeste blant oss også etter koronakrisen.

Hverken forståsegpåere, eksperter, synsere eller analytikere kan i dag si noe om hvordan vår verden vil se ut på den andre siden av konrona-krisen.

Det eneste de mange som ytrer seg ser ut til å ha felles, er oppfatningen om at vi må forholde oss til en annerledes verden.

Det er ikke tvil om at sterke begrensninger, innført av lovlig valgte myndigheter, i både bevegelsesfrihet, forsamlingsfrihet og i forhold til nærkontakt med andre mennesker gjør noe med oss.

Og alt dette vil på en eller annen måte gjøre noe med oss og på sikt kanskje endre noen holdninger.

For er det ikke slik at vi har tatt en rekke friheter som selvfølgelig som borgere av et demokrati som er blant verdens sterkeste forsvarere av menneskeretter?

Da blir det selvsagt rart at regjeringen ber om å få overført makt fra de folkevalgte i Stortinget og langt på vei innfører unntakstilstand og setter åpenbare menneskerettigheter til side.

La oss håpe at noe av dette kan skape en ny innsikt hos oss for hvordan mennesker i andre deler av verden har det. Hvordan kjennes det å leve under diktaturets åk, frarøvet friheten, i årevis?

Eller hvordan føles det å leve med stadige unntakstilstander enten det er på grunn av politisk uro eller det skyldes naturkatastrofer?

Vi har vært vant til at ord som solidaritet og samhold vært brukt som fyndord, eller slagord, fra ulike politiske talerstoler for å understreke behovet for å stå sammen mot utfordringer. Det kan for eksempel handle om kampen for likelønn, mot kontraktører i arbeidslivet og for et forsvarlig arbeidsmiljø.

Men det som har skjedd med oss som enkeltmennesker og samfunn de siste ukene har gitt ordet nytt innhold. Det er blitt så konkret som man noen sinne kunne ønske seg.

For nå handler det om at vi, som i utgangspunktet ikke tilhører noen gruppe som er spesielt utsatt for å bli alvorlig syke, må følge myndighetens råd, anbefalinger og pålegg for at ikke de svakeste blant oss skal bli rammet.

Det er solidaritetshandling av beste merke. Ja, i våre kristne sammenhenger vil vi kalle det for nestekjærlighet. Det handler om å sette den andre foran seg selv, å sette egne behov til side fordi det er noen andres behov som er viktigere og større.

Dette handler også om å sette fellesskapets beste foran individets ønsker og lyster. Det er en tankegang som er mye mer fremtredende i asiatisk livsanskuelse enn hos oss.

I Japan er for eksempel gruppetenkningen veldig viktig, enten det handler om familie, arbeidskollegaer eller menighet. Kanskje kan også dette bringe inn nye verdier i norsk tradisjon og tenkning?

Vårt håp er at solidariteten skal omslutte de svakeste blant oss også etter koronakrisen. Det handler om å vise at vi bryr oss om og anerkjenner menneskelivets uendelige verdi, enten det gjelder ufødt liv, gamle, syke eller funksjonshemmede.

Vi tenker spesielt på de som står i fare for å bli sortert vekk som konsekvens av stadig nye medisinske tester og analysemetoder.