Nye huler - og hemmeligheten bak kirkegården

En jødisk gruppe på Jesu tid som var like stor i antall som fariseerne, men som Det nye testamente merkelig nok ikke nevner med et eneste ord.

Moskeens muezzin kaller nabolandsbyens innbyggere til bønn. Det er tidlig morgen. Klokka vil snart slå fem. Da vi flyttet hit fra Norge, våknet jeg nesten hver morgen av den uvante lyden. Nå sover jeg som oftest gjennom muezzinens bønnerop. Jeg har vendt meg til lyden selv om ropene er ganske så høye. Nabolandsbyen som bønneropene kommer fra, er muslimsk, men den bærer likevel navnet Issawie. Navnet betyr noe slik som «Jesus-landsbyen». Sannsynligvis må det en gang for lenge siden ha bodd mennesker der som har trodd på Issa, arabisk for Jesus.

Denne morgenen ble jeg liggende i senga å tenke. Søvnen var allerede fløyet sin vei med muezzinens rop, og jeg lot tankene få fritt leide. Det hadde skjedd så mye spennende de siste dagene, og der jeg lå og tenkte ønsket jeg meg fuglens vinger slik at jeg kunne se ting og hendelser i et større tidsperspektiv. Denne uken ble Qumran-hule nummer 12 funnet av arkeologer fra Det hebraiske universitetet. Inntil nå hadde man operert med 11 huler og rundt 800-900 ruller eller fragmenter av ruller, hvorav ca 200 var bibelske. Den nye hulen, nummer 12 i rekken, var dessverre tom. Men potteskår viste at også i denne hulen har det vært krukker med innhold fra Det andre tempels tid. Men det hadde dessverre vært noen andre i hulen før arkeologene. Arkelogene som fant hulen sa: «Dette er det nærmeste vi har kommet til å oppdage nye manuskripter på 60 år»!

Jeg funderte på hvilke ruller som hadde vært gjemt i denne hulen, for 2000 år siden. Esseerne gjemte bort rullene sine i huler rundt Qumran før romerne ødela samfunnet i år 68 e.Kr. I ca 2000 år hadde hulene ved Dødehavet gjemt på sine hemmeligheter. Første i 1947 ble den første hulen oppdaget, og bibelforskerer fikk et kjempestort puslespill i fanget. Rullene var et stort og revolusjonerende funn for bibelvitenskapen.

Da jeg i 2004 satt i det kalde nord og arbeidet som bibeloversetter på det som skulle bli Bibel 2011, fikk jeg plutselig «rødt lys direkte fra Qumran/Jerusalem». Jeg hadde nettopp begynt på oversettelsen av Samuelsbøkene. Men så kom beskjeden: «Vent, den siste bibelske rullen fra Qumran vil være ferdig til publisering om et år»! Det var 4QSam, en bibelsk rull fra hule 4 som inneholdt deler av 1 og 2 Samuelsbok. Rullen kunne dateres til ca år 50 f.Kr. Jeg husker ennå hvordan historien tok tak i meg. Jeg ble stoppet i oversetterarbeidet av en 2000 år gammel rull for å sjekke hvordan denne bibelske teksten stemte med Leningrad-kodeksen fra det 11. århundre som jeg oversatte fra. Vel, det ble noen nye vers i Bibelen etter det sammenligningsarbeidet.

Jeg kjente at jeg var skuffet over at hule 12 var tom. Men kunne det finnes flere huler og manuskripter? Det hebraiske universitetet lanserer nå en historisk operasjon som har fått navnet «Operation Scroll». Arkeologer skal nå lete systematisk gjennom den nordvestre hjørnet ved Dødehavet. Kanskje er ikke siste ord sagt ... fra hulene rundt Qumran. Men hvem var de disse menneskene som hadde dradd ut i ørkenen og bosatt seg der og som hadde som hovedbeskjeftigelse å kopiere bokruller og studere dem? De fleste mener at denne gruppen var esseere. En jødisk gruppe på Jesu tid som var like stor i antall som fariseerne, men som Det nye testamente merkelig nok ikke nevner med et eneste ord. De hadde sin form for munkesamfunn ved Dødehavet, mens såkalte «sekulær-esseere» var å finne over hele landet. I denne tidlige morgenstunden kjente jeg at jeg stanget mot tidsmuren. Jeg ønsket at det hadde vært mulig å få del i den kosmiske hukommelsen i rommet som opphever tiden og gjør alt tidsnærværende. Det var så mange ting jeg gjerne skulle vite mer om. Og esseerne var en av dem.

Jeg hadde for noen dager siden vært sammen med en norsk «ambassadørgruppe» fra Den norske israelsmisjonen (DNI). Vi hadde vært på skattejakt. Ikke etter gull og sølv, men etter en glemt port i Jerusalems bymur. Ifølge den jødiske historieskriver Josefus (1 årh.) fantes det på Jesu tid en port som ble kalt Esseer-porten. Bymuren gikk annerledes rundt byen den gangen enn den gjør i dag. Sion-høyden ligger i dag utenfor den tyrkiske bymuren fra 1542, mens det første århundrets bymur inkluderte Sion-høyden. Sammen med DNI-ambassadørene går jeg langs bymuren fra Jaffaporten dit veien ender i en blindgate. Vi stanser foran en gitterport og ringer på en dørklokke. Det er en bibelskole innenfor. Vi får utlevert en stor nøkkel til Jerusalems protestantiske kirkegård. Vi går forbi skolen og til en annen stor gitterport. Bakenfor porten ligger kirkegården som har mange berømte graver av pionermisjonærer til det hellige land lenge før staten Israel ble opprettet. Men denne dagen skal vi forbi alle gravene og helt ut på tuppen av høyden. Der nede i skråningen kan vi se restene av en port og et hjørne av den gamle bymuren. Arkeologer begynte igjen å grave i dette området på Sion-høyden sommeren 2015. Utgravningene er ennå ikke ferdige, men man regner med å åpne området for offentligheten om 3-4 år.

Vi ser ned på det som er igjen av Esseer-porten hos Josefus. Den kan ikke ha vært stor og prangende. Dette var en port kun for fotgjengere. I denne tidlige morgenstunden funderte jeg over hvorfor porten var blitt oppkalt etter esseerne. Har det vært en bydel for esseere innenfor porten? Mange «mikve», rituelle bad, er også blitt funnet i området. Vi vet at spesielt esseerne var opptatt av rituell renhet. Porten peker i tillegg i retning Qumran. Kom de opp til Jerusalem og Sion-høyden fra Dødehavet? Har noen fra menigheten, Fellesskapet, i Qumran holdt til her på Sion-høyden? Men det gjorde ifølge tradisjonen også de første Jesus-troende. Kunne det ha vært en forbindelse mellom de to gruppene? Noen av alle de prestene som ble lagt til menigheten (Apg 6,7), kunne de ha kommet fra esseerne? Kanskje var det noen fra esseer-fellesskapet som kom til tro på Jesus og ble med i nasareer-bevegelsen?

Spørsmålene ble flere enn svarene denne morgenen. Men nå var muezzinen for lengst ferdig med å kalle folk til morgenbønn ... og det var på høy tid at jeg forlot min historiske tankereise – skjulte porter og huler fikk vente. Det var på tide å stå opp. På Caspari-senteret ventet snart en gruppe med israelske turguider som hadde spurt oss om å forklare dem hva «messianske jøder» eller jøder som tror på Jesus egentlig var for en gruppe.

-----

Mer Israel:Følg Israel-korrespondenten på Facebook