Norsk skipper åpnet for Islands første misjonær

En ung mann fra Island kom til Norge med en fiskebåt for hundre år siden. Det skulle få ringvirkninger for et land som aldri tidligere hadde sendt ut en misjonær.

Litt av historien om den islandske tenåringen fikk forkynner og journalist Per Ove Aarseth høre allerede som barn hjemme på Ellingsøy i Ålesund kommune. Det var nemlig nettopp der fiskebåten med den utenlandske gjesten hørte til.

LES: NLM med stort ja til trossamfunn

KOMMENTAR: Samlet seg om trossamfunn

Senere kom Aarseth gjennom sitt arbeid i Norsk Luthersk Misjonssamband i kontakt med flere etterkommere av Olafur Olafsson (1895–1976), som islendingen het. Interessen ble etter hvert så stor at Aarseth gikk i gang med å skrive boken om unggutten som mot alle odds ble misjonær i Kina. Nå foreligger den på Lunde forlag med tittelen «Når Gud vil».

Snakket med Skaperen

Ingen i Olafur Olafssons familie og omgangskrets hadde noe forhold til misjon.

– Han ble født i en jordhytte langt ute på landet, i fattigslige kår og uten noe frodig kristenliv rundt seg, forteller Aarseth.

Som islendinger flest var han døpt, og familien gikk en sjelden gang til gudstjeneste, men han hadde ikke mye erfaring med bønn, bibellesning og andaktsliv i hjemmet. På sommerjobb som gjeter i fjellene som guttunge, kjente han en ensomhet og lengsel som førte til at han begynte å snakke med Skaperen.

– Han visste ikke nok om kristen tro til å skjønne at dette kunne kalles å be, men han ble grepet av alt det fine han så rundt seg og måtte bare prisen den som hadde skapt det, forteller Aarseth.

Skremmende kall

Den evnerike gutten ble senere nærmest utpekt til å bli sendt bort for å gå på folkehøgskole.

– Der kom han bort fra barnetroen. I to år levde han borte fra Gud, sier Aarseth.

Under en gudstjeneste på første pinsedag det siste av disse skoleårene, opplevde Olafur imidlertid at livet ble forvandlet.

– Guds ord slo inn i ham. Han visste at han ville høre Gud til, sier Aarseth.

Samtidig kjente han et tydelig kall til å spre evangeliet blant mennesker som aldri hadde hørt det før.

– Han var fullt overbevist om at han skulle bli misjonær. Det spesielle var at det ikke fantes noe apparat for misjon fra Island, sier Aarseth.

KFUM hadde riktignok litt arbeid i Reykjavik, men de hadde ikke utsendinger i andre land.

«At jeg skulle bli misjonær, sto for meg som det mest utenkelige og det mest fryktelige som kunne hende meg», skrev Olafsson. Han var redd for å bli assosiert med rare mennesker og sekter.

Fiskere vitnet

I villrede om hvem som kunne hjelpe ham videre, fikk han forståelse og hjelp hos to islandske teologer. Forholdet til familien ble imidlertid så anstrengt at han måtte flytte hjemmefra.

Løsningen kom da han hadde fått sommerjobb i Siglufjord på nordkysten av Island. Der var det mange norske båter som kom inn.

En kveld deltar han i et vitnemøte som norske fiskere holder i kirken på stedet.

– Han forstår ingenting av det som blir sagt, men ånden i møtet gjør mektig inntrykk på ham, sier Aarseth.

Under møtet tar han også ordet, for første gang i en kirke. Etterpå blir han tatt til side av skipperen og rederen Lars Slotsvik, som inviterer ham med til Norge.

«Jeg var med en gang overbevist om at det var en guddommelig ledelse som styrte», sa Olafsson i ettertid.

Allsidig oppdrag

Fire–fem dager senere var Olafur Olafsson med ombord da båten «Barden» la fra kai og satte kursen mot Norge. Ekteparet Hansine og Lars Slotsvik, som selv er barnløse, er velstående og har allerede tatt seg av fem–seks foreldreløse barn. Men de bestemmer seg for å hjelpe Olafsson med å realisere misjonærkallet. Etter et år på det som da het Møre ungdomsskole i Ålesund, får han begynne ved Fjellhaug Misjonsskole i Oslo. Fire år etter blir han sendt til USA sammen med andre utsendinger for Det norske lutherske Kinamisjonsforbund, som var navnet til Norsk Luthersk Misjonssamband den gangen. De siste forberedelsene ble unnagjort. Så gikk turen videre til Kina.

– Der gikk han inn i et omfattende arbeid med forkynnelse, opplæring og menighetsbygging. Samtidig hadde han et stort sosialt engasjement. Det var forferdelige tilstander med krig og hungersnød, forteller Aarseth.

Krigstrusler

På misjonsfeltet blir han gift med trønderen Herborg. Den personlige lykken sto på flere måter i kontrast til situasjonen i området. «Borgerkrig og røverbander forstyrret fredelig arbeid det meste av tiden vi var i Kina. Men ellers trivdes vi godt», skriver han etterpå.

I 1937 har ekteparet Olafsson fått fem barn. Reisen hjem fra Kina framskyndes på grunn av økt krigsfare. På veien ut av landet får de se forferdelige ødeleggelser av krigen i Shanghai.

Formidlingstalent

Totalt tilbringer Olafur Olafsson og familien 14 år i Kina, det meste av tiden i Dengzhou. Resten av sin kristne tjeneste kommer han til å ha på Island. Der har organisasjonen Samband Islendskra Krisnisbodsfélega (SIK) vokst fram i kjølvannet av at han var den første misjonær som ble sendt ut fra Island. Da ser man bort fra to kvinner som emigrerte til USA og senere ble sendt derfra, men disse beholdt ikke kontakt med hjemlandet.

– Allerede på sitt første hjemmeopphold i 1928–29 hadde Olafsson vist lysbilder fra Kina, og fra 1938 viste han også film, forteller Aarseth.

På denne måten var han helt i front med å formidle levende inntrykk fra misjonsfeltet, og han fikk fenget flere islendinger for misjon. På 1950–tallet ble det også innledet samarbeid mellom SIK og NLM om misjon i Etiopia. To av Olafssons sønner, Johannes og Haraldur, har vært misjonærer der. De har også vært blant dem som har bistått Aarseth i arbeidet med boken.

Ikke umulig

Siden den spede begynnelsen med islansk misjonsvirksomhet i 1920, har SIK sendt ut 30–40 misjonærer.

– Arbeidet med livshistorien til Olafur Olafsson har vist meg hvordan Gud som misjonens Herre kan nå inn til en enkeltperson, og hvordan han kan gjøre mulig det som ellers ser umulig ut. Dette er en historie om Guds ledelse og handling i ulike situasjoner, og om kristne mennesker som var der akkurat da det trengtes, sier Per Ove Aarseth.