Norges Samemisjons tilnærming til den læstadianske bevegelse

Det er ingen organisasjon eller retning som kan ha monopol på måten å forkynne og arbeide blant samene.

I det siste har forholdet mellom Samemisjonen og den læstadianske bevegelse vært tema i Dagen. Først i intervjuer med Jon Teigen, kretsformann i Møre og Romsdal krets, og med Odd Eivind Høyvik, formann i landsstyret.

Deretter kom et innlegg fra daglig leder i organisasjonen, Roald Gundersen, med reaksjoner på synspunktene hos Teigen. Teigens hovedbudskap er at Samemisjonen må «frigjøre seg litt fra den læstadianske bevegelse» og ikke ha denne kristendomsforståelse og praksis som misjonens «innpakningspapir».

Høyvik uttaler om disse forhold at «vi har aldri vært tilknyttet den læstadianske vekkelsen og kommer heller aldri til å bli det».

Det er imidlertid forståelig at Teigen kan komme med sine råd. Når vi leser Samemisjonens omstillingsutvalg (OU) sin rapport, vedtatt i 2020, om hvor organisasjonen står, og i hvilken retning den må orientere seg, så er det et stort fokus på å verdsette det læstadianske miljøet.

Her brukes ord som forstå, forholde seg til, erfaring og kjennskap til. Høyvik var selv med i OU. Vi vet også at Norges Samemisjon på sine møter har brukt predikanter fra læstadianske forsamlinger.

Jeg mener dette absolutt er innenfor misjonens arbeidsmåter, men må ikke bli en tenkning og strategi som skal prege alt vårt arbeid for og sammen med samene.

Roald Gundersen går i sitt debattinnlegg av 11. juni langt i sin beskrivelse av den identifikasjon organisasjonen må ha med det læstadianske.

Han uttaler: «Samemisjonen må vokte seg vel for ikke å gå inn på en linje som fornorskere i kristendommens navn ved å skulle motarbeide og fjerne seg fra det læstadianske og dermed fra det samiske.»

Han skriver også at kretsformann Teigen vil frigjøre samene fra nordkalottens store samisk/kvenske kristendomsbevegelse. «Det er beklagelig at en kretsleder i Samemisjonen ikke kjenner historien bedre.»

Gundersen setter et likhetstegn mellom det samiske og det læstadianske. Jeg vil da peke på den kjensgjerning at særlig i Hamarøy og i deler av Troms og Finnmark er det er et sammenfall mellom det samiske og læstadianismen.

Men det totale bildet er mye mer nyansert. Hva med samiske kristne som alene knytter seg til Den norske kirke, eller som har hatt sitt åndelige hjem i misjonsorganisasjonene?

Hva med samene i pinsemenighetene i Tana, Karasjok og Kautokeino, og de ortodokse i Neiden? Og hva med samene i hele det sørsamiske området sør for Saltfjellet.

For å få et dekkende bilde av samenes åndelige tilhørighet, vil jeg anbefale å lese strategiplanene for samisk kirkeliv av både 2011 og 2019.

I 2011 skrev Samisk kirkeråd blant annet: «I mange nordsamiske og lulesamiske områder er det fortsatt sterke bånd mot læstadiansk tradisjon, også blant yngre generasjoner. Bildet er imidlertid ikke entydig. Personer forholder seg ulikt til den læstadianske tradisjon også internt i samiske lokalsamfunn og fra område til område. […] Den læstadianske vekkelsen fikk ikke innpass i det sørsamiske området. Her fikk man derimot et visst innslag av baptister, pinsevenner og adventister. Det store flertallet av sørsamene har imidlertid tilhørt Den norske kirke. Samemisjonen arrangerte stevner, drev oppsøkendevirksomhet og en skole inntil staten overtok driften.»

Selv om det lokalt finnes spenninger mellom Kirken og læstadianske forsamlinger, har likevel Samisk kirkeråd en strategi på dynamisk samspill når de i 2019 skriver at de vil «bidra til, og legge til rette for samarbeid og samhandling med læstadianske forsamlinger der det er ønskelig og mulig.»

Min formannskollega Jon Teigen får sannelig gjennomgå i nærmeste overordnedes karakteristikker. Gundersen assosierer Teigens utspill med fornorskningen samene tidligere ble utsatt for.

Det insinueres også at Teigen har støttespillere som er med i denne fornorskningsprosessen. Teigen ønsker også å frigjøre samene fra læstadianismen.

En slik stigmatisering av en leder på lokalplanet – som jeg vet har visjoner og et sterkt engasjement for en bærekraftig samemisjon – er utilbørlig.

Engasjement for misjon blant samene finner vi både blant lutheranere og protestanter, bedehusfolk og kirkefolk. I Norge har vi kun én misjonsorganisasjon med arbeid i samiske områder som uttalt formål.

Kapitalen misjonen har opparbeidet seg er samlet inn av både «misjonsvenner og frie venner». Og det må være en strategi på at ulike kristne kan ta del i det videre misjonsarbeidet – i tråd med den evangelisk-luthersk bekjennelsen.

Slik jeg kjenner samer blant annet i Indre Finnmark og i Sør-Norge, er flere takknemlige for impulser både fra misjonsorganisasjoner og de frie kirkesamfunnene.

Det er ingen organisasjon eller retning som kan ha monopol på måten å forkynne og arbeide blant samene.

Øyvind Haraldseid i Misjonskirken har treffende sagt det slik: «Paulus sier at han vil være jøde for en jøde og greker for en greker for å kunne gi gaven – evangeliet videre. Med jevne mellomrom må vi alle stille spørsmål om vi pakker inn gaven på en måte som kommuniserer, tar mottaker på alvor og viser respekt.»

Jeg tror Norges Samemisjon både har arbeidet, og i fortsettelsen må arbeide, etter dette prinsipp hos Paulus.