Noe gikk veldig galt!

Spørsmålet mange stiller er hvordan kirkene igjen kan fylles opp. I Bibelen ser vi Johannes døperen var en veirydder for Jesus. Noe av svaret ligger i at vi må tørre å være veiryddere, slik at Gud igjen kan få bygget sitt rike med Kristus som hjørnesten. Vi må på den ene siden tale Guds ord slik det står skrevet. Samtidig tørre å fornye oss i møte med nye generasjoner, uten å vike fra Guds ord!

Mange har med rette sagt at misjonsgløden i Norge for alvor startet med Hans Nielsen Hauge. Timene han gikk bak plogen og sang på «Jesus min søte forening og smake» fikk enorm betydning for alt kristenliv i Norge. Ikke bare kristenliv men også industri og næringsliv. Hauge gikk land og strand rundt, forkynte evangeliet og startet bedrifter. Den haugianske bevegelsen satte dype spor i Norge, som er synlige den dag i dag. Den gløden som ble tent i Norge ved Hauge skulle bli av en helt annen dimensjon enn noen form for misjonsvirksomhet Norge hadde sett tidligere.

Som en frukt av Hauge sitt arbeid er det Det Norske Misjonsselskap så dagens lys i 1842. Nå var tiden inne for å sende budskapet videre til de som ikke hadde hørt. Siden fikk vi det som i dag er Nord-Europas største misjonsorganisasjon, Norsk Luthersk Misjonssamband. Den oppstod på Vestlandet i 1891 under navnet Det norske lutherske Kinamissionsforbund, hvor Johannes Brandtzæg ble den første generalsekretær. I hele landet ble det stiftet misjonsforeninger som samlet seg for å høre Guds ord, høre fra misjonsmarken og samle inn penger til misjonen. Mange av de som reiste ut for både Kinamissionen og NMS, reiste ut vel vitende om at dette mest sannsynlig var det siste farvel til familie, venner og fedreland.

Indremisjonsforeninger oppstod også i stort omfang over hele landet. På Østlandet var man først ute med å organisere seg hvor indremisjonsforeninger gikk sammen og stiftet Lutherstiftelsen i 1868 (som i dag er Normisjon), med den haugianske ånden i bunn og Gisle Johnson som første formann. Vestlandet var litt senere ute med å organisere seg. Det skjedde 19. oktober 1898 med Det Vestlandske Indremisjonsforbund, hvor O. K. Grimnes ble forman.

Innen disse organisasjonene vokste det med tiden frem en misjonsglød, indremisjonsvekkelser, folkehøyskoler, grunnskoler, høgskoler, syke og aldershjem, flere tusen bedehus og enda flere foreninger og barne- og ungdomslag. Når vi kommer inn i det 20. århundre fortsetter utviklingen fremfor noen ved Ole Hallesby . Han står frem som den ruvende misjonshøvdingen som samlet både akademia og lekfolket, men også Ludvig Hope og Johan Martin Wisløff var store skikkelser. Alle tre var sentrale under det berømte Carlmayergatemøte i 1920 hvor 1700 delegater fra forskjellige sammenhenger ville ta et oppgjør med liberalteologien.

Det er ofte sagt blant misjonsfolket at «sånn har vi alltid hatt det». Det man da ikke husker på er at på 1800-tallet var misjonsforeninger noe nytt, dissenterloven av 1845 var ny, de kristne skolene var noe nytt, søndagsskolene var noe nytt. Det var nytt at man samlet seg på bedehusene og ikke i kirkene. Med andre ord var det radikale forandringer i norsk kristenhet. Det hadde ikke alltid vært sånn.

Hva gikk galt? Mye har gått galt og jeg kan ikke ta for meg alt. Guds rike er ene og alene et Guds verk, det er ikke vi som skal bygge det, men han! Jeg er klar over at Den norske kirke har sviktet sin bekjennelse som sier at menigheten er der hvor Ordet forkynnes klart og sakramentene forvaltes rett. Jeg er også klar over at Gud har blitt en overflødig tanke hos mange nordmenn. Mange mener å ikke ha bruk for ham.

La meg derimot peke på et annet vesentlig punkt. For å forstå hvorfor det gikk så galt må vi tilbake til tiden før det gikk galt. Vi starter med Jesus. I løpet av de tre årene Jesus virket i Israel brukte han veldig mye tid på å samtale med de skriftlærde, argumentere mot dem, og fortalte dem at de ikke hadde forstått skriftene. Jesus brukt apologetikk aktivt. Apostlene i brevlitteraturen, brukte apologetikk. Paulus på Areopagos og Peter i sitt første brev i kap. 3 hvor han formaner oss til å forsvare troen. Det samme ser vi med de eldste kirkefedrene, og videre argumenterer Augustin for å bruke fornuftsargumenter, i boken « Guds by » og Thomas Aquinas sine fem argumenter for Gud er blitt helt grunnleggende i mye moderne apologetikk.

Med Martin Luther begynner et nytt og stort kapittel i kirkehistorien. Han satte fingeren på noe helt vesentlig når det gjaldt rettferdiggjørelsen, kirken og sakramentene. Derimot gikk han nok litt langt i andre spørsmål. Den lutherske arven har fra begynnelsen vært noe preget av en annen forståelse av apologetikk enn for eksempel Augustin og Aquinas. Dette fortsatte videre inn i pietismen med Jakob Spener og Johan Arnt , og siden med forkynnelsen til Carl Olof Rosenius, H. N. Hauge, professor Gisle Johnson, Tormod Rettedal, Ludvig Hope, Ole Hallesby og Carl Fredrik Wisløff. De har alle i sin generasjon på ulikt vis, fylt av Den Hellig Ånd, gitt Norge solid forkynnelse om troen alene, ved nåden alene. Selv gleder jeg meg fortsatt over litteraturen til flere av disse. De har derimot en ting felles, de tenkte grunnleggende annerledes om apologetikk, enn man gjorde de 1500 første årene av kirkens historie. Man lot evangeliet forbli et mysterium, uten å se verdien av å bruke fornuften i forkynnelsen.

Mange har mistet troen de siste 50 årene. Heldigvis er det noen som har tatt til motmæle. Problemet er bare at i dag må vi starte fra bunnen. Det er til å gråte over når man tenker over hvor mye vi kunne bygget videre på, og videreutviklet i møte med nye generasjoner. Jeg tenker på misjonsforeninger, skolelag, ungdomsklubber, konferanser og festivaler. Kristne festivaler begynner å få opp øynene for apologetikk, bra! Tankesmien Skaperkraft er et annet eksempel på nytenkning, faglig/ internasjonal leder, Hermund Haaland er en gründer som tenker haugiansk og nytt. Styreleder Espen Ottosen har i lengre tid stått frem i media og forsvart kristen tro og etikk. Damaris Norge og Lars Dahle har gjort en kjempejobb med bokutgivelser og apologetisk undervisning på nett. Bjørn Are Davidsen har skrevet en rekke apologetiske bøker, mangfoldige apologetiske artikler i aviser og på nett. Davidsen har deltatt på mange debatter og holdt mange foredrag om apologetikk og kristen tro. Skolelaget har i flere studentbyer hatt suksess med skepsismøter og skepsisuker på høgskoler og universiteter.

Dette er en bønn til alle norske kirkesamfunn og misjonsorganisasjoner. Vi trenger mer av alt dette! Vi må våge å tenke nytt, slik misjonsforeningene tenkte nytt på 1800-tallet. Samtidig må vi tilbake til den apologetiske forkynnelsen som preget de første 1500 år av kirkens historie!